Der Stevens' orkesterterte popmusikk tradisjonelt sett har støttet seg på akustisk instrumenttraktering - det være seg strykere, strenger eller tangenter, er "The Age of Adz" en utpreget elektronisk affære.
Dersom en ser bort ifra tunge innslag av englekor på "Now That I'm Older", eller "Futile Devices"' sparsommelige gitarplukk, er det ikke mye med Stevens? siste som minner om hans albummilepæl "Illinois" (2005), i alle fall ikke i utgangspunktet.
Sjangeroverskridende
Likevel er "The Age of Adz" umiskjennelig Sufjan Stevens, om enn i ny innpakning: For selv om lydbildet riktignok er tett befolket av både synthesizere og trommemaskiner, er Stevens? symfoniske musikallignende arrangementer fremdeles ivaretatt.
Mest åpenbart fremstår det på det storslåtte tittelsporet, mens avslutningseposet "Impossible Soul" står med sine 25 minutter som selve maktdemonstrasjonen for Stevens' sjangeroverskridende symfonipop.
Eklektiske ideer
Med anerkjennende nikk til Radioheads' "Kid A" og Brian Eno dykker Sufjan Stevens dypt i elektronikaverdenens eksperimentelle irrganger, uten at "The Age of Adz" roter seg vekk av den grunn.
Her er først og fremst vokalbruken det musikalske limet som holder Stevens? mange eklektiske ideer sammen. Selv i de mest rastløse og frenetiske vendingene, som trommemaskinbombarderende "Too Much" eller klimaksjagende "I Want To Be Well", løper koringen og den klangdryppende vokalen som en sammenhengende rød tråd gjennom albumet.
