I utgangspunktet var film nr. 2 og 3 i Millenniumstrilogien tenkt å følge utgivelsesmøsteret til den norske Varg Veum-filmserien; den første skulle på kino, og resten rett på DVD. Etter å ha sett de to siste filmatiseringene av Stieg Larssons bestselgende krimserie som har kommet med drøye to måneders mellomrom, undres jeg over om det ikke hadde vært like greit å holdt seg til originalplanen.
Fortsettelsen
Handlingen i "Luftslottet som sprengtes" begynner nøyaktig der hvor "Jenta som lekte med ilden" sluttet. Lisbeth Salander (Noomi Rapace) ligger på sykehuset og får behandling for skuddskadene. Hennes far, den avhoppede eks-GRU-agenten Aleksander Zalachenko, ligger på et rom på samme gang. Halvbroren, den ufølsomme (i ordets rette forstand) Ronald Niedermann, er fortsatt på frifot selv om et stort politioppbud jakter på ham.
Mikael Blomkvist (Michael Nyqvist) prøver å få rede på hva som har skjedd med Salander, i tillegg samler han bevis for det han mener er en hemmelig konspirasjon som skjuler sannheten om Salanders fortid. Når en pensjonert eks-agent tar livet av Zalachenko, settes det i gang en rekke hendelser som fører fram mot den endelige slutten på filmtrilogien.
Detektimen
Etter å ha halvveis gjespet meg gjennom de knappe 2,5 timene «Luftslottet som sprengtes» varte, sitter jeg igjen med en følelse av at jeg ikke har sett en film, så mye som sett en altfor lang episode av Detektimen. En potensiell braksuksess ala "Menn som hater kvinner" er den i hvert fall ikke. Til tross for at historien som kommer for en dag utover i filmen, både er interessant og spennende nok, klarer verken regissør Alfredsson eller skuespillerne å formidle dette på en god måte.
Tomgang
Altfor ofte blir det tydd til lange dialoger og overdrevne blikkvekslinger, trøstesløst backet opp av tamt og uinteressert skuespill fra de fleste involverte. Til og med Noomi Rapace har mistet mye av sin snert og teft, og fremstår ofte som en bortskjemt jente i trassalderen. Kan det ha noe med arbeidspresset som ligger bak å lage tre spillefilmer på ett år? Ikke vet jeg.
Uansett virker det som om filmen går litt for mye på tomgang. Omtrent helt fram til den samler de fleste trådene (dog ikke alle) de siste 45 minuttene, slenger inn litt slapp action samt et litt forutsigbart rettsdrama, og det er på tide å runde av. Resultatet imponerer ikke. Det fremstår heller som uengasjert hastverksarbeid.