Stiller spiller igjen museumsnattevakten Larry Daley i en oppfølger som spenner fra svært underholdende til direkte kjedelig.
Larry har sluttet i jobben som museumsvakt og startet eget firma. Da han etter en stund tar turen innom sin gamle jobb oppdager han at urovekkende ting er i ferd med å skje. De aller fleste av museumsfigurene fra den første filmen må nå finne seg i å vike plass for nye, hi-tech og brukervennlige museumsutstillinger.
Det ingen andre enn Larry vet, er at disse figurene blir levende om natten – dette takket være en magisk, gammel egyptisk gulltavle.
Likevel pakkes de nå bort og blir deretter sendt til det enorme Smithsonian museumsarkivet i Washington D.C. for lagring i ubestemmelig fremtid. Larry føler selvsagt at dette er dumt, men kan ikke gjøre noe med det.
Noen dager senere mottar han imidlertid en desperat telefon fra sin miniatyr-cowboyvenn Jed (Owen Wilson), som forteller at det brygger opp til bråk i museumsarkivet.
Melker ideen
Ingen skal anklage verken regissør eller manusforfatterne for å prøve på noe revolusjonerende nytt i forhold til den første filmen. Også denne gangen handler det om å melke ideen om museumsfigurer som kommer til live om natten for alt den er verdt.
Historien er helt alminnelig og fungerer ikke som stort mer enn et rammeverk for dyre CGI-effekter, og en haug med mer eller mindre morsomme situasjoner og dialoger.
Men så forventer vi heller ikke så mye mer. Tidvis så fungerer det faktisk helt fint, og jeg må innrømme at jeg innimellom lo svært godt.
De mange kjente skuespillerne leverer standard innsats – verken mer eller mindre – med hederlige unntak for Hank Azaria som den lespende hovedskurken Kahmunrah, og Amy Adams som flygerheltinnen Amelia Earhart.
Skuespillet er uansett ikke grunnen til å se denne filmen – her er det underholdning og popkornspising som står i sentrum.