Man kan trygt si at det måtte noen historiske omveier til også før nasjonen aksepterte at det var i nord det virkelig var krig. Det blir selvsagt feil å si at sørlige deler av landet gikk klar av Tysklands invasjon, for det gjorde de vitterlig ikke, men i nord ble byer og tettsteder bombet sønder og sammen og jevnet med jorden. Og titusenvis ble høsten 1944 drevet på flukt fra sine hjem og til en uviss fremtid på et ukjent sted.
Det er bare å spørre filmregissør Knut Erik Jensen selv. Som fireåring måtte han og familien flykte fra Honningsvåg. Kun kirka ble spart da tyskerne iverksatte den brente jords taktikk, og tvangsevakuerte samtlige finnmarkinger. Først godt inn i Troms fylke ble tyskernes brutale herjinger stoppet.
Det var i her i nord det virkelig var krig.
Se trailer til filmen nederst i saken.
Jensen har lenge varslet at denne filmen skulle komme. Nå er den her. Om søket etter å finne veien tilbake til det normale livet etter de sterke opplevelsene man ble utsatt for ved å se sine hjem settes i brann og hjemsted legges i ruiner.
Selv om tematikken er selvopplevd er det ingen selvbiografisk film Jensen har laget. Men passende nok er det hans egen datter, Ellinor Lilja Haug Jensen, som er hovedrolleinnehaver, og hun imponerer stort. Stort ved å gjøre lite, om man kan si det enkelt. For det er lite med dialog i «Lengsel etter nåtid». Og det som èr er drømmene der ordene ikke alltid lander synkront med bildene. Men tilstedeværelsen hennes gjør mye i de smellvakre bildene. Og hennes blikk og mimikk sier ofte mer enn nok.
Regissør Jensen har selv beskrevet filmen som en poetisk fabellignende reise gjennom drøm, minner og traumer, der kvinnen i Ellinor Jensens skikkelse forsøker å finne sin egen fred og frihet. «Filmen skildrer krig som en tilstand og en lengsel mot en bedre nåtid», har regissør Jensen sagt.
Kunstnerisk? Så absolutt. Og de som måtte ønske en krigsfilm i mer tradisjonell forstand vil nok bli skuffet. Men nå var det heller aldri Knut Erik Jensens plan for «Lengsel etter nåtid» at det skulle bli en film for «popkornkosen».
Evakueringen av Finnmark er noe av det mørkeste i moderne norsk historie. 40.000 mennesker mistet sine hjem. Da de vendte tilbake etter krigens slutt var alt borte. Gammel vakker trehusbebyggelse og kjære eiendeler de måtte forlate var bare minner. Og gjenoppbyggingen sto de for i all hovedsak selv.
Filmen drives elegant fremover med korte små innslag fra den kjente stemmen fra gamle Filmavisen. Stemmen som i dag kun låter komisk fremstår i denne sammenhengen også som empatiløs: «I havna i Tromsø var det et yrende liv», sier filmavisstemmen mens vi ser gamle opptak av evakuerte og traumatiserte finnmarkinger tonesatt av lystige strykere lagt på filmen som et lydteppe.
I dag, 80 år senere, blir det selvsagt bare absurd og hoderystende, og vi skal også huske at Filmavisen var datidas «nyheter», i hovedsak beregnet på befolkningen sentralt i Norge. Og tvangsevakueringen av Finnmark var, for folk sørpå, noe som skjedde «langt der oppe». Derfor var det kanskje ikke å vente at befolkningen ville strømme nordover for å bistå sine landsmenn å reise sine hjem etter krigen, så finnmarkingene følte at de var overlatt til seg selv. Selv om filmavisstemmen sier at «dette angår oss alle» og «at vi må gi finnmarkingene tilliten til at de vet de tilhører Norge».
At kirka var det eneste bygget som ble spart etter tyskernes herjinger i Honningsvåg ble paradoksalt også redningen deres. For mens mennene gjenreiste Honningsvåg, så bodde kvinner i barn i kirka. Det er få levende bilder som viser det ruinerte Finnmark, men vi får se noe i «Lengsel etter nåtid». Og det understreker tydelig hvor ekstremt hardt krigen rammet finnmarkingene.
Knut Erik Jensen har med andre ord levd store deler av sin barndom i og rundt krig. Og krigen er ofte et tema som går igjen i hans filmer.
I et nylig intervju med iTromsø sier han at i hans 83-årige liv har det alltid vært krig et eller annet sted i verden. Og når «Lengsel etter nåtid» har premiere ser vi parellellene i pågående kriger mellom Israel og Palestina, og Russland og Ukraina. Kriger som tvinger mennesker på flukt fra sine hjem. Som Jensen opplevde selv som fireåring i Finnmark.
Så filmen er aktuell, og vil sannsynligvis være det for alltid.
Men igjen – dette er ingen krigsfilm i tradisjonell forstand. «Lengsel etter nåtid» glir rolig av sted. Med lite dialog, men med vakre bilder. Anslaget er dystert allerede på åpningstekstene, og der de første bildene er av et ensomt piano på bryggekanten i Honningsvåg. Pianoet slår en mørk akkord og det går igjen gjennom hele filmen, i ulike tilstander; i hel tilstand eller skutt i stykker av tyske soldater, akkurat som sinnstilstanden til de ordfattige karakterene i filmen, men der blikk og ansiktsuttrykk sier alt.
Et skadet samfunn på så mange vis. Også på befolkningen; på egen sinnstilstand eller på de relasjoner de en gang hadde mellom hverandre. Regissør Jensen klarer elegant å skildre dette uten overtydelige dialoger.
Det er mange kjente fjes å se i «Lengsel etter nåtid». De to minst kjente – enn så lenge – er nevnte Ellinor Jensen og Kristian Johansen. Deres forelskelse er det som bringer lys og glede inn i filmen. Utført på utsøkt vis, gjennom få ord, men med tydelige blikk og kroppsspråk viser de kjærligheten de har for hverandre.
«Lengsel etter nåtid» er visuelt svært vakker om et svært viktig og altfor underkommunisert tema. Derfor skulle man helst sett at fremstillingen var litt mindre kunstnerisk og drømmende, slik at den nådde ut til et bredere publikum. Men det blir kanskje slik når krigen skal skildres som en «tilstand» og ikke visualiseres gjennom action.
Det er like fullt lite å sette fingeren på når det gjelder Knut Erik Jensens håndverk. Filmkunsten kan han bedre enn de aller, aller fleste. Noe «Lengsel etter nåtid» tydelig bekrefter.