"Det vanskelig andrealbumet", var det visst noe som het.
Klisjé? Ja. Realitet? Så absolutt - for det er mang et band som har gått på snørra i higen etter å følge opp en velklingende debut.
Kråkesølv tryner riktignok ikke med "Bomtur til jorda", men skiva er fremdeles et godt stykke unna fjorårets "Trådnøsting".
Følger oppskriften
For der debuten var et friskt pust i den norske rockfaunaen, fremstår bodøkvartettens oppfølger som mer av det samme: Oppskriften som utgjorde den snirklende og smått sjarmerende postpunk-stammen i "Trådnøsting", følges for tett i "Bomtur til jorda".
Med Øystein Greni (Bigbang) bak studiospakene, ble det bebudet et råere og nedstrippet sound for Kråkesølv anno 2010. Jeg må si at jeg har vanskeligheter med å høre hva som skal være nytt. Bandets snerrende gitarer og skranglete, men melodiøse sound er da vitterlig ingenting nytt: Kråkesølv gjorde akkurat det samme på "Trådnøsting".
Ei heller bærer brorparten av låtene bud om en ny fuzzorientering hos det firehodede indietrollet fra Bodø. Tvert om: De fleste låtene holder seg vel inne på trygg grunn.
Lite nytt
I så henseende er det særlig albumhøydepunktet "Nordavind mot varme kinn" som stikker seg positivt ut. Med sitt dynamiske skifte mellom støyete råhet og melodiøs ømhet er låten et "statement" for at Kråkesølv kan hvis de bare vil.
Men der "Nordavind..." er et høydepunkt, daler interessen raskt ellers på albumet - som kan oppsummeres som en høyst ujevn affære. Selv om det har sin umiddelbare appell, lurer det lite nytt under overflaten på Kråkesølvs "Bomtur til jorda".
