Med bakgrunn i festivalsommerens bookingprofiler har igjen debatten om kjønnskvotering av artister kommet snikende. I Aftenposten i helgen fikk Øyafestivalen refs for å ha et for testosterontungt program.
Lokalt har Robert Dyrnes i Buktafestivalen tidligere stått fram som en motstander av kvoteringspolitikken, mens i Sverige har Arvikafestivalen gått aktivt inn for å ha 50 prosent kvinner på plakaten.
Træna i Nordland har også fremstått som en tilhenger av kvotering. Liten enighet å spore i Festival-Norge, med andre ord.
Så, hva er egentlig realiteten ved festivalene i Tromsø? Buktafestivalen kan skilte med et par kvinnelige bandmedlemmer i Ingenting og Blacksheeps, i tillegg til headliner Juliette Lewis.
Døgnvill er litt "bedre", men heller ikke her er kvinnene i front. Foruten finnmarkspunkerne i Cyaneed, Bel Canto med Anneli Drecker i spissen og Susanne Sundfør, er det øvrige programmet foreløpig befolket av menn. Men, fortjener festivalene smekk på fingrene av den grunn? Nei.
Jeg ser argumentene for kjønnskvotering i arbeidslivet. I mannsdominerte yrker er det helt greit at man prioriterer en kvinnelig søker dersom hun er like godt kvalifisert til å gjøre jobben som en mannlig søker er.
Det betyr imidlertid ikke at argumentasjonen er overførbar til festivalers bookingprofil. Selv om det kan fremstå som en dårlig unnskyldning, oppfatter jeg de mest festivalaktuelle bandene som i hovedsak bestående av menn.
En kan gjerne ta en debatt på det, men det er likevel de realitetene festivalene må forholde seg til når programmene snekres sammen.
Et annet poeng er at det er kvaliteten som må stå i fokus. Dersom en ender med en situasjon hvor artister bookes på bakgrunn av hvilket kjønn de har (eller andre ikke-musikalske egenskaper, for den saks skyld), kan det raskt forringe kvaliteten.
Selvfølgelig finnes det haugevis med høyt kvalifiserte artister, men da blir de booket på bakgrunn av akkurat dét. Musikalsk kriterier er det som må være avgjørende, ikke hvorvidt vedkommende er kvinne eller mann.
Jeg stiller meg knusende likegyldig til hvorvidt en artist er mann eller kvinne, så lenge musikken appellerer. Til syvende og sist er det faktisk det som betyr noe.
