Juletiden er også en tid for ettertanke, og i så måte byr den prisvinnende «Miraklet i Lourdes» på akkurat dette.
Sentrert rundt hovedpersonen Christines (sterkt spilt av Sylvie Testud) pilegrimsreise til Lourdes i Pyreneene makter filmen også å ta viktige spørsmål knyttet til både menneskers søken etter helbredelse, kirkens turistindustrielle tilnærming til pilegrimene, og enkeltmenneskets opplevelse av håp og skuffelser.
Rammet av MS
Lammet av multippel sklerose ankommer Christine det hellige pilegrimsstedet Lourdes lenket til en rullestol.
Som de fleste av de nærmere 1,5 millionene som valfarter til stedet hvert år har også hun et håp om et helbredende mirakel, men som hun selv sier; det er også den eneste måten hun kommer seg ut på.
Christine har vært på flere pilegrimsreiser til andre steder tidligere, og har innerst inne ikke noe tro på et mirakel denne gangen heller. Vi følger henne gjennom uken med et pakketurist-lignende opplegg fram til den avsluttende avskjedsfesten.
Vakkert filmspråk
Regissør Hausner tar seg god tid fra starten av filmen, bruker lange tagninger, og etablerer et vakkert og dempet filmspråk som står fram som en befrielse fra de aller fleste av dagens hektisk klippede filmer.
Testud storspiller i rollen som Christine, men får også svært god støtte fra de mange bi-karakterene.
Samlet formidler et godt manus og skuespillerne et bilde av både den pengemaskinen pilegrimsindustrien er, i sterk kontrast til det pilegrimene søker, og hvilket distansert forhold prester, nonner og de frivillige hjelperne har til de mirakelsøkende, ofte desperate menneskene som ønsker frelse fra sine lidelser.