Den siste filmen fra det som må være historiens mest produktive filmpensjonist, Clint Eastwood som fyller 80 år i 2010, beviser nok en gang at han har en overlegen filmteknisk forståelse for faget.
Dessverre druknes nesten filmen om hvordan Sør-Afrikas rugbylag overraskende vant VM på hjemmebane i 1995, og i samme slengen bidro til å føre Sør-Afrikas splittede befolkning nærmere hverandre, i en overdreven bruk av stemningsladede øyeblikk.
Filmen berges imidlertid av en sterk og sann historie, og en strålende opplagt Morgan Freeman i rollen som Nelson Mandela.
The Springbooks
Som nyvalgt president i Sør-Afrika står Nelson Mandela (Freeman) ovenfor store utfordringer. Selv om apartheidsystemet er avskaffet er likevel Sør-Afrika en splittet nasjon hvor gamle motsetninger gjør at hvite står mot svarte, rike mot fattige.
Mandela trenger noe som kan samle landets befolkning om det samme målet, et symbol som kan få de til å trekke i samme retning. Han fatter interesse for det Sør-Afrikanske landslaget i rugby, de utskjelte og middelmådige «The Springbooks» ledet av kaptein Francois Pienaar (Matt Damon), og satser hardt på å få det nesten helhvite laget til å bli et samlende fenomen i det kommende VM på hjemmebane.
Men veien fram til suksess er lang.
Mandela i sentrum
På papiret er dette en film om et rugbylags kronglete vei til suksess, men i det store og hele er det en film dedikert Nelson Mandelas ikoniske person og vinnende vesen.
Selv om filmen ikke tar oss dypt inn i Mandelas person makter likevel Morgan Freeman å få fram både hans sjarm og karisma i en svært kraftfull rolletolkning.
Freeman har nettopp mottatt en Oscar-nominasjon for sin prestasjon i denne filmen, noe som er han vel fortjent da hans rolletolkning nesten alene er med på å trekke en ellers overraskende søtladet og til dels overdyngede pompøs fortelling fra under middels til godt over.