Oliver Stone er tilbake på kartet med sin smått satiriske biografi om George W. Bush.

Oliver Stone har siden 1980-tallet markert seg som en ypperlig filmskaper når det kommer til temaer knyttet til nyere amerikansk historie. Vi snakker om filmer som "Platoon", "JFK" og ikke minst klassikeren "Nixon". Etter et par bommerter de siste årene, er det derfor gledelig å se Stone tilbake i sporet med "W".

Fra fyllefant til president

Historien om George W. Bush er velkjent. Han ble født inn i den politiske kredible og mektige Bush-klanen, brukte stort sett hele første halvdelen av sitt liv på pils og moro, før han på slutten av 1980-tallet fant Jesus og tok seg sammen. Så fulgte en liten runde som guvernør i Texas, før han i 2000 ble valgt til president.

I "W" tar Stone for seg de interne konfliktene i dagene før invasjonen av Irak i 2003, sett fra innsiden av Det hvite hus, kombinert med tilbakeblikk på George W. Bushs liv. Sistnevnte handler mye om unge Ws fylleeskapader, men vi får også et innblikk i Bush-familiens indre dynamikk. Ws inntreden i amerikansk politikk linkes sterkt opp til en krevende far i George Bush Sr. og en talentfull og mer suksessfull bror i Jeb Bush. Dette rører ved en sentral nerve i amerikansk politikk, hvor nepotisme og familiedynastier har vært sentrale elementer.

Glimrende skuespill

Det beste med "W" er imidlertid skuespillerprestasjonene. Dialogene, da spesielt i de interne dragkampene i Det hvite hus, sitter som støpt. Det er få dårlige prestasjoner å spore her, men ubestridt i front står i alle fall Josh Brolin som W selv. Han gjør en helt strålende tolkning av den avtroppende presidenten. Naiviteten, dedikasjonen og glimtet i øyet gjør at man nesten får sympati med den bredbente og bråkjekke texaneren.

Ellers er Richard Dreyfuss som sjefshauken og mestermanipulatoren Dick Cheney så overbevisende at jeg nesten ble skremt.

Det eneste jeg sliter litt med, er at satiren tidvis tar overhånd og det hele fremstår vel karikert. Dette er åpenbart et bevisst grep fra Stones side, og planen kan tenkes å være å skape et bilde av de involverte som er annerledes enn det man har fått fra media de siste årene.

Spørsmålet er imidlertid om det ikke blir for mye av det gode.