Interpolagenten Louis Salinger har jaktet i årevis for å få felt en av verdens mektigste banker, som driver ulovlige aktiviteter som påvirker hele verden. Med seg på laget har han Eleanor Whitman og sammen sirkler de seg sakte, men sikkert inn på byttet.
Banken har dessverre makt ut over hva den har godt av, og en etter en av dem som går mot bankens beste, faller fra. Enten dør de, eller så forsvinner de.
Clive Owen ble nesten den nye James Bond. I stedet ble han Louis Salinger. Det er en rolle som passer han vel; en barsking med tredagersskjegg og litt for mye aggresjon som balanserer på kanten av et sammenbrudd. Verken mer eller mindre. Naomi Watts kler også rollen som Salingers jaktpartner, den søte, men flinke kvinnen som støtter fra kontoret. Sammen er de stødige, men de utgjør ikke det helt store fyrverkeriet.
"The International" er nesten irriterende tydelig i første halvdel, hvor man stort sett blir introdusert for sakens kjerne, som er komplisert nok. Akkurat når man tror man har kontroll på de gode og de onde, tar historien nye vendinger. Uheldigvis er filmen langt på vei mot slutten før noe overraskende skjer.
Historien drives bra fram i et sånn passe tempo. Med en stadig pulserende musikk i bakgrunnen, holder den også på spenningen selv om det til tider ikke skjer så mye. Men det irriterer at det som skjer er akkurat det man venter skal skje.
Hele filmen tar en kjempevending i New Yorks Guggenheim-museum. Plutselig eksploderer filmen i en gigantisk skyteepisode der tre gode og en i utgangspunktet ond plutselig blir beskutt av halve museumspublikummet. For så vidt underholdende, men vel overdrevet i forhold til resten av filmen som holder en mye mer troverdig og roligere linje.
Alt i alt er dette en thriller som holder bra stand, men den når ikke opp til å bli mer enn et par timers underholdning, for så å legges bort i glemmeboka.