Egentlig lages det forbausende få roadmovies i Norge. Landet ligger der med lange avstander både geografisk, kulturelt og sosialt. Den eneste skikkelige roadmovien som jeg kommer på, er "Halvveis til Haugesund" fra 1997.
Men nå kommer altså det filmselskapet kaller en "off-roadmovie", og de skal ha ros for originalitet. Hvis riksveiene ikke er gode nok til å ferdes på rent filmisk, så får vel fjellene og dalstrøkene innenfor duge.
Jomar sitter i heisbua på et skianlegg utenfor Trondheim. Der er han plassert som en del av et tiltak for psykisk syke, og der har han vært de siste årene etter at kjæresten stakk av med hans beste venn.
På vei mot nord
Så en dag får han vite at kjæresten var gravid da hun dro, og at det sitter en Jomar II i Spansdalen i Troms. Ettersom Jomar har "menneskeskrekk", som han sier, så vil han ikke bruke kollektivtrafikk for å komme seg dit. Når hans fremste arbeidsredskap er en snøscooter, sier det seg selv hvilket transportmiddel han bruker for å kjøre de nesten 100 milene.
Med seg på scooteren tar han et par pillebrett og en HB-dunk.
Anders Baasmo Christensen er etter hvert blitt en hyppig brukt skuespiller, og det er forståelig. Han er habil, trygg og har et relativt bredt register.
Imidlertid tror jeg ikke "Nord" er en film som han helt har lagt sjelen sin i, for jeg synes han går på tomgang innimellom. Til tider er han faktisk på grensen til kjedelig, og det må kanskje skyldes på slapp regi.
Mange møter
Jeg tror at regissør Denstad Langlo ikke helt har hatt styringen på snøscooteren i sin debutspillefilm.
Langs løypene mot nord møter Jomar en rekke personligheter som får innflytelse på hans reise. En ungjente tar ham inn når han er blitt snøblind, og en unggutt med skogsmaskin tar ham inn når scooteren trøbler. Hos ham får han dessuten lære seg en kreativ form for fyll.
Denstad Langlo ønsker tydeligvis å bruke personene langs veien til å "vekke" Jomar fra dvalen, men etter mitt skjønn er de for sære til å være realistiske "hjelpere". Et par av dem er så klisjépregede at man snarere blir irritert.
Største delen av filmen er spilt inn på Filmcampen i Målselv, og det merkes etter hvert. Det er lite variasjon i naturscenene, og det trekker ned. En ferd fra Trondheim til Troms burde kunne by på mer enn vindpinte fjellbjørker i forskjellige varianter.