LIFE IS BEAUTIFUL

Regissør: Mohamed Jabaly

Nasjonalitet: Norge, Palestina

År: 2023

Spilletid: 1:30

Jeg går sterkt ut ifra at filmtittelen, gitt det tematiske bakteppet, er en direkte referanse til Roberto Benignis moderne klassiker fra 1997, som het nøyaktig det samme. I spillefilmen forsøker en jødisk far å manipulere den lille sønnen sin til å tro at livet i en konsentrasjonsleir under andre verdenskrig er en spennende konkurranse der det gjelder å følge reglene for å vinne en pris.

I palestineren og tromsøvenn Mohamed Jabalys dokumentar er det krigen på Gaza som ufrivillig har sendt ham ut i utenlandsk eksil, og til det som ble et opphold av uønsket lang varighet, med en haug komplikasjoner underveis, og der en ukuelig optimisme, og troen på at det skal ordne seg, er energien i filmens fremdrift.

Krigen på Gaza vi her snakker om er ikke det folkemordet som nå skjer på dag 101, mens dette skrives, men den 50 dager lange konflikten i 2014, der over 2.000 ble drept og et titalls tusen mennesker ble såret, også den gang med en brutal hovedvekt fra sivile på palestinsk side.

Filmen ble plukket ut av TIFF før dette skulle få ny og bedrøvelig aktualitet, og aktualiteten er i små måte ubehagelig.

Da festivalsjef Hermann Greuel (kjent eksiltysker i byen, som også drifter platesjappa Backbeat sammen med kona og tidligere TIFF-sjef, eksilamerikaner Martha Otte) inviterte Jabaly til Nordisk Ungdoms Filmfestival, ble grenseovergangen mellom Gaza og Egypt stengt under oppholdet, og den unge, palestinske filmregissøren ble derfor stuck i Tromsø.

Han hadde allerede laget den prisbelønte dokumentaren «Ambulance» (fra da han jobbet i en ambulanse under krigen i 2014), og ønsket derfor å få oppholdstillatelse i Norge og Tromsø, mens han ventet på at en hjemreise skulle bli mulig.

Siden han ikke hadde en formell utdannelse som regissør, ville derimot ikke norske myndigheter gi ham opphold, til tross for at han allerede er anerkjent og prisbelønt som nettopp regissør. Å søke norsk statsborgerskap var ikke aktuelt, fordi hans palestinske identitet er viktig for ham. Hans sak har vært behørig dekket av lokale medier.

Filmens hovedanliggende blir dermed en utmattende skildring om hvordan det er å stange i et fastlåst system der prinsipper ofte overkjører fornuften.

Vi følger ham vekselvis på turer i Tromsø-natur både sommer og (særlig) vinter, i sosiale sammenkomster og det som utvilsomt er en stadig utvidet vennekrets for den blide, sjarmerende og utadvendte typen. Samtidig har han klippet inn opptak fra krigshandlingene og mennesker på flukt i hjemlandet, som selvsagt gir grelle kontraster.

Vi får se norsk byråkrati – både Politiet, Utlendingsnemnda og UD – på sitt mest rigide, og der vi får et sterkt innblikk i hvordan det er å leve med en slik usikkerhet, der det i Jabalys tilfelle handler om enten å få være sammen med venner i et fredelig land der han er fullt integrert og vel så det, eller om han skal sendes tilbake til et land der han ikke engang kommer inn.

Dette blir dermed ikke en film om Gaza spesielt, men en effektiv skildring av hvordan det er å leve i uvisse, med masse e-postkorrespondanse fra offentlige institusjoner, tungt jusspråk og uforståelige systemselvmotsigelser.

Det aller meste er filmet av Jabaly selv, og det er svært mye håndholdt selfie-filming, noe som gjør halvannen time videodagbok i overkant heftig å henge med på. At han selv er hovedpersonen i sin egen fremstilling av seg selv og sin egen sak, er selvsagt heller ikke uproblematisk, i en sak som er såpass betent.

Filmens styrke er likevel hvordan han med disse enkle virkemidlene klarer å skildre sitt eget liv i en nordnorsk by, der stadig flere involverer seg for å hjelpe ham, samtidig som han får frem savnet til hjemland, bardomsvenner og familie.

Den subjektive og direkte tonen gir også et innblikk i hvordan det må være å befinne seg i en situasjon som Jabalys. Noen helt episk rørende scener mot slutten er også vanskelige ikke å la seg rive emosjonelt med i.

Det har blitt en varm og fin dokumentar i kalde omgivelser, og jeg tenker også at den er et nokså effektivt og indirekte (om enn utilsiktet) innlegg i debatten om hvorvidt Tromsø skal opprettholde statusen som vennskapsby med Gaza. Klart vi skal.