«Peter Every And His Marching Band» er Violet Roads tredje album, og følger bandets selvtitulerte plate fra 2011.

I runde tre har byens for tiden kanskje hotteste band våget mer, og tatt flere sjanser — det er deilig å høre!

Der andreplata, «Violet Road», var safe, og bevegde seg lite utenfor komfortsonen, er «Peter Every And His Marching Band» langt mer eksperimentell og spennende.

Fengende

Låtene spenner bredt innenfor popsjangeren, og gir et variert og interessant produkt.

Violet Road har i Tromsø særlig utmerket seg som et gjennomført og kvalitetsmessig liveband som trekker fulle hus. Nå lever de opp til hypen, også på plate.

Plata går i gang med en balkanflørtende, upbeat og morsom låt — tittelsporet — som er et utmerket eksempel på at Violet Road har utviklet seg, og fått mer av det særpreget som jeg har savnet tidligere.

Se bilder fra plateslippet på Kulturhuset!

Såre ballader

Violet Roads styrke er evnen til å lage fengende poplåter. Det klarer de også i denne omgangen.

Her er alt fra herlig harmoniske, poppede låter og nedtonet country til såre ballader (se for øvrig også videoen til låten Waterproof — nydelig!)

Indie

Min absolutte favorittlåt fra plata er «Dark Of The Night». Her er Violet Road akkurat der de burde være — i en miks mellom eksentrisk indie ala Grizzly Bear og Vampire Weekend og pop a`la A-ha. Det høres kanskje pussig ut — men det funker fantastisk bra. Dette vil jeg høre mer av!

Her er bandet akkurat passe leken, akkurat passe annerledes og akkurat passe munter.

Åge er med

En annen favoritt er en av platas aller enkleste spor: den nedtonede, og vakre «My Life Is Not At Ease». Low-key, mykt pianospill, og vokalist Kjetil Holmstad-Solbergs stødige stemme på topp.

«Last Days Of India» må også nevnes. Her har bandet fått med seg storfan Åge Aleksandersen på vokal, og han byr på en herlig kontrast til Holmstad-Solbergs stemme. En avhengighetsskapende låt, som er vanskelig å få av hjernen.

Blankpolert

Men så er det også andre låter som ikke imponerer i like stor grad. Enkelte av platas spor blir en smule for intetsigende — og fester seg ikke. Iblant er Violet Roads musikk så blankpolert og «fin», men fint kan fort bikke over i kjedelig.

Det hadde vært deilig å høre Violet Road råere og mer skranglete. Det får bli oppfordringen til neste plate.