Regissør Benedicte Orvung var 30 år og studerte i Sverige da hun kom over et bilde av Karl A. Marthinsen første gang. Bildet lignet på et som hang i stuen hjemme, og etter noen undersøkelser tok hun mot til seg og forhørte seg med familien om det som viste seg å være hennes morfars bror; Karl Marthinsen, forhatt nazist og fryktet Statspolitisjef i Norge under 2. verdenskrig.
I dokumentarfilmen «Strengt hemmelig», som har première mandag 8. februar, følger vi Orvungs jakt på historien bak slektningen som var så fryktet at han sto øverst på motstandsbevegelsens liste over kommende likvideringer.
Fokus på seg selv
«Strengt hemmelig» har blitt en viktig, spennende og svært interessant dokumentar. Regissør Orvung har brukt ti år på å samle inn materialet, intervjue relevante personer og nøste opp trådene. Dette merkes da resultatet fremstår som et gjennomarbeidet og vellykket produkt.
Spesielt godt fungerer intervjuene med motstandshelten Gunnar Sønsteby og NS-medlemmet Helge Nyfeldt-Wiig.
Dessverre har Orvung valgt å fokusere for mye på seg selv i formidlingen av historien, noe som hemmer filmen og ofte fremstår som for teatralsk og overdrevet.
Jeg skjønner godt at Orvung har hatt lyst til å fortelle sin historie, og plassere sin oppdagelse av den skjulte familieskammen i sentrum for filmen, men det blir for mye av det og ender med å trekke ned en ellers sterk dokumentar.