Ingmar Bergmans fantastiske mesterverk «Fanny og Alexander» er virkelig en av de aller beste julefilmene noensinne laget. Den lengste versjonen tikker inn på over fem timer, mens den «korte» varer cirka tre.
Men denne listen handler ikke om familien Ekdahls episke juleselskap, for den er jo på alle julefilmlister i universet. Også denne listen, som ble laget for en tid siden.
Denne listen handler om de andre lange filmene du kan bruke late romjulsdager på. Da har vi også valgt å droppe de heeeelt åpenbare kandidatene som «Gudfaren»-filmene, «Ringenes Herre»-trilogien og samtlige Harry Potter-filmer, som mange gjerne bruker romjula på.
Vi har tatt på oss den ærbare jobben å anbefale ti andre superlange filmer (minimum 2,5 timer) som virkelig er verdt din tid – og ikke minst hvor du kan strømme dem akkurat nå.
Lange filmer er den nye TV-serien.
Du leste det her først.
Marianne Lein Moes fem utvalgte:
«Tatt av vinden» (1939)
Varighet: 3 t og 58 min
Dette er min absolutte favorittfilm, ingen over ingen ved siden. Jeg fikk den på DVD i 2010 og jeg utsatte å se den fordi jeg tenke den var lang, kjedelig og hadde utdatert dialog.
Det stemte overhodet ikke. Jeg ble blåst av banen fra første anslag. Den vakre technicolor-paletten, kjolene, musikken, dramatikken og ikke minst Vivien Leigh. Herregud for ei dame.
Historiens synsvinkel bærer naturligvis preg av at dette er en film fra 1939, men den utspiller seg tross alt midt under borgerkrigstida i USA – og det er derfor vanskelig å komme seg unna alt som kommer med dette.
Flere valg kan naturligvis diskuteres, men det som er ubestridelig er at dette er historiefortelling på sitt beste. Scarlett O’ Hara er en av de mest interessante kvinnelige rollefigurene noensinne skrevet, og er både jævlig, varm, kald, karismatisk og menneskelig på samme tid. Det handler om krig, kjærlighet, levd liv og erfaringer.
Men mest av alt er dette en historie om tilhørighet – og hva det er som egentlig betyr noe.
Her kan du se den: Må leies enten på TV2 Play, Apple eller Viaplay.
«Once Upon A Time in America» (1984)
Varighet: 4 t og 11 min
Jeg ELSKER gangsterfilmer (og da mener jeg ikke bare Gudfaren-filmene). «Casino», «Goodfellas», «L.A Confidental», «Departed» og «Scarface» er noen av de filmene jeg har sett flest ganger og som jeg aldri går lei, men bedre enn alle disse – og kanskje verdens beste gangsterfilm – er nettopp Sergio Leones episke «Once Upon A Time In America».
Den har alt.
Den er både oppvekstdrama, actionfilm, drømspill og tragedie.
Den har Joe Pesci og DeNiro.
Politikk og historie.
Og ikke minst har den Ennio Morriciones makeløse lydspor.
Det er bare å rigge seg til i sofaen med hånda i nøtteposen og sigaren i munnvika.
Her kan du se den: Disney +, TV2 Play og Amazon Prime
«Once upon a time in Hollywood» (2019)
Varighet: 2 t og 41 min
Nok et eventyr, denne gang av en enda mer makaber art enn det forrige.
Alt Quentin Tarantino lager er udiskutabelt bra. Og han er en kis (jeg kommer ikke på et bedre ord for å beskrive ham) som vet å ta seg god tid når han skal fortelle noe. Han kapitaliserer aldri på dialogen, actionscenene eller anslagene – og det merkes på minuttene. «Django Unchained», «The Hateful Eight» og «Once upon a Time» er alle over to timer og 40 minutter lang – men aldri er det et kjedelig sekund når Tarantino lager film.
Og da må jeg først og fremst trekke fram hans nyeste eventyr som har flere parallelle handlinger, men som knyttes sammen på sømløst vis med en finale jeg ikke har sett maken til.
Historien om hvordan filmregissør Roman Polanskis vakre kone Sharon Tate ble drept på makabert vis av Charles Mansons undersåtter har blitt fortalt meg siden jeg var veldig ung, og den har alltid fascinert meg. Når Tarantino her velger å gjøre sin egen vri på fortellingen gjør han det minst like bra som når han tok grep om andre verdenskrig i «Inglorious Basterds».
Her kan du se den: Viaplay eller leie.
«Cleopatra» (1963)
Varighet: 3 t og 53 min
Hjemme hos oss var det tradisjon å se «Cleopatra» i romjula, som den bør være for alle andre også.
Jeg så den derfor for første gang da jeg var ganske liten – og den scenen hvor hun bæres inn i Roma har limt seg fast i pannebrasken min og Taylors egne evne til å virke som hun alltid holder på en hemmelighet.
Noe hun også gjør, spesielt i denne filmen.
Elizabeth Taylor sier jeg bare. LIZ «god damn» TAYLOR. Dronningen i rollen som dronningen og hennes «på og av»-mann Richard Burton som selveste Marcus Antonius.
Det er så stort, så voldsomt, så massivt. Alle de tusen statistene. Den teatralske dialogen og ikke minst kostymeskiftene er nok til å blåse selv den mest hardbarka dogme-fantasten av banen.
Her kan du se den: Må leies enten på TV2 Play eller Apple.
«Fiddler on the roof» (1971)
Varighet: 3 t og 31 min/Forkortet versjon 3 t og 1 min
Jula handler om tradisjon, og er det en film som tar akkurat dette på alvor så er det jammen meg denne musikalen. om en liten, jødisk bosetting i Russland. Ja, du leste riktig.
Hovedperson Tevje (nei, det er ikke han som er spellemannen på taket), bryter den fjerde veggen fra første minutt for å forklare hvor viktig tradisjonen er for å ivareta dem og kulturen deres. Og det er akkurat disse tradisjonene som utfordres i denne filmen – først og fremst av Tevjes døtre.
Det er mange lange, gode musikaler å ta av. Ja, for eksempel «Sound of Music», «Funny girl» og «West Side Story», men for meg er «Spelemann på taket» noe helt spesielt.
Og da først og fremst på grunn av musikken til Jerry Bock, Sheldon Harnick og John Williams magiske musikk som bærer hele filmen. Det er altså så sinnssykt vakkert – ledet an av nettopp spellemannen på taket.
Må bare oppleves.
Her kan du se den: Amazon Prime
Egon Holstads fem utvalgte:
«Fire nyanser av brunt»
Varighet: 192 min
Killinggänget (med blant andre Robert Gustafsson, Henrik Schyffert og regissør Tomas Alfredson) var mest kjent for å lage rå og banebrytende humor, så denne bekmørke og svarthumoristiske langfilmen kom nok ganske overraskende på mange.
Vi følger fire forskjellige familier, i fire slags kapitler, der den ene dysfunksjonelle relasjonen etter den andre avløses. Geniet Robert Gustafsson er selvsagt helt enorm her, attpåtil i flere roller.
Filmen ble senere splittet opp i fire deler som en TV-serie på SVT, men den funker også knall som laaaaangfilm (litt over tre timer). Er det påtatt pretensiøst? Kødder de med oss? Muligens begge deler, og det driter vel vi i! For filmen er uansett helt superb.
Her kan du se den: Den må du leie fysisk av noen eller sjekke på SVT eller et digitalt bibliotek. Det er det verdt.
«There Will Be Blood» (2007)
Varighet: 158 min
De som synes at det offentlige ordskiftet om petroleumsindustrien er hardt og polemisk, og som tror at mye av dette skyldes internett, har muligens et poeng eller ti. Tro bare ikke at det var noe bedre før, at folkene hadde høyere moral eller at oljeboomen i California på begynnelsen av 1900-tallets USA fikk frem det beste i menneskene.
Daniel Day-Lewis er suveren i hovedrollen, Paul Dano briljerer som tvillingpar, og selv 17 år etterpå er jeg ikke enig med meg selv om hva som var den beste filmen i 2007, denne eller Coen-mesterverket «No Country for Old Men», men siden denne er lengst, trekker den det lengste strået, i hvert fall her.
Her kan du se den: TV2 Play, Apple TV, Google Play
«Cinema Paradiso» (1988)
Varighet: 155 min
En film man må være hamrende psykopat for ikke å bli rørt og beveget av. Det burde i grunn være en obligatorisk test før man ble politiker, om man ble beveget av å se «Cinema Paradiso» eller ikke. Ingen utslag på følelsesregisteret eller pulsen under visning? Sorry, da får du ikke bli verken rådmann eller statsminister. Ned i kjelleren og skrell poteter med seg!
Filmen er en nydelig skildring av forholdet mellom en kid og en barnløs kinomaskinist i midten av forrige århundre, opplevd gjennom den voksne utgaven av guttungen som ser tilbake på livet. Filmen vant både Golden Globe og Oscar for beste utenlandske film og sopet også inn juryprisen i Cannes. Fortjent nok.
Den oppussede og utvidede versjonen, som regissør Giuseppe Tornatore har utvidet til 173 minutt, er bare å styre unna. De nye scenene er bare forstyrrende. Det holder å se originalen på 155 min.
Også har den ei av de mest episk vakre avslutningene i hele filmhistorien.
Her kan du se den: Kan leies på Google Play og YouTube
«Once upon a time in the West» (1968)
Varighet: 166 min
Åååååh, for en klassisk western. Siden Marianne tok med både «Once Once Upon a Time in America» og «Once Upon a Time in Hollywood», følte jeg det var et digert tomrom som skrek imot meg her, og da var det ingen vei utenom.
Leones mesterverk er en seig satan, der to fortellinger smeltes elegant sammen, og der Charles Bronson (Clint skulle egentlig spille, men det hadde faktisk ikke blitt tøffere) får det å spille munnspill til å bli sånn cirka seksti tusen ganger skumlere enn det ville vært om selv Charles Manson prøvde seg på det samme.
At Henry Fonda er med, og at musikken er laget av Ennio Morricone, mener jeg dessuten – og her kaster jeg en brannfakkel i filmklubbmiljøet – ikke er en ulempe. Det er rett og slett skikkelig kult. Kast ut julematen, lag deg masse spagetti og nyt i langdrag.
Her kan du se den: TV2 Play (leie), Viaplay (leie), Google Play (leie)
«Heat» (1995)
Det føles fortsatt som denne er så fersk, men det er altså snart 30 år siden den kom, og da var det «bare» 23 år siden den første Gudfaren-filmen (og bare 21 år siden filmens to hovedrolleinnehavere spilte sammen i «Gudfaren II»), så da føler jeg det er helt innafor her.
Av kjente gangsterfilmer, er det det noen som har tapt seg noe helt vilt («Scarface» blir jeg flau av i dag), mens andre er skikkelige stayere. Denne er i sistnevnte kategori. Det var vel noe konstruert «clash of the titans»-opplegg av fra regissør Michael Mann over denne, med De Niro og Pacino i rollene mot hverandre, men det er jo for fanden en grunn til at nettopp de to er nettopp de to.
Val Kilmer er også himla kul her. Og hvem skal man holde med? Den elegante skurken eller den overdedikerte politimannen? Og digger de egentlig hverandre? Mmmmm … for en film.
Varighet: 170 min
Her kan du se den: Netflix, Disney +, TV2 Play, Amazon Prime