SAU

Regissør: Rebekka Maria Nystabakk

Nasjonalitet: Norge

År: 2024

Spilletid: 1t 18m

En dokumentar om å drive en gård med sauer i Nordland. Det høres ikke heeelt Hollywood ut, og det er det heller ikke. Det er likevel en veldig sjarmerende film med en større, alvorlig tematikk, som tar tak i og utfordrer strukturelle utfordringer og problemstillinger i Norge.

Utgangspunktet for regissør Rebekka Nystabakks dokumentar er at hennes egen søster, Rakel, og hennes kone i 2018 bestemte seg for å forlate storbylivet i hovedstaden og ta over drifta av gården til foreldrene, der rundt 140 sauer er hovedgeskjeften. Her følger vi hjemkomsten i alle årstidene, der hovedpersonene er de to generasjoners ektepar og regissøren selv. Ja, også alle sauene, der vi blir godt kjent og på fornavn med et tosifret antall dyr.

Småbruket på pittoresk vakre Engan i Sørfold i Nordland (dronebildene alene her kan vekke frem en sjarkromantiker i de mest iherdige asfaltcowboys’n’girls) og drives på gamlemåten, der man fortsatt hesjer gresset til høy og driver i akkurat så småskala at man kan navnene på alle sauene og kjenner deres særtrekk. Vi blir med på alt fra lamming, leting etter sau på beite, matauk på fjorden, slaktetid og det harde hverdagslivet på gården.

Jeg var, ved en tilfeldighet, ikke på pressevisningen tidligere på dagen, men i et fullsatt Fokus 1 på kvelden, noe jeg var glad for, da det var veldig kult å se filmen sammen med flere hundre andre. Talen Rebekka holdt før filmen var nå én sak. Den handlet om noe mye større enn filmen i seg selv, nemlig hvor vi vil med dette landet.

Det viktigste var likevel den gode kinofølelsen det ga, den der kollektivet gjør at man opplever det udefinerbare fellesskapet en fullsatt kinosal gir, som man aldri får med hjemmekino eller pressevisninger.

Man kjenner på tapet av dyr som dør, man blir rørt av emosjonelle scener fra familiens indre gemakker, men ler lettere av sleivkommentarene postulert på den frodige og herlige saltendialekten, og hele filmen pakkes rett og slett inn i ei litt koseligere ramme når man er sammen med mange andre. Et hardt slag for misantropen, selvsagt, men et stort steg for romantikeren i en.

Et halvskeptisk førsteinntrykk var at dette bare skulle være en bonderomantisk skjønnmaling av livet til Rebekka og Rakels forfedre, og at Den Store Hjemkomsten skulle avstedkomme kleint komiske «åh, så vanskelig dette var, når man har blitt vant med å bo i storbyen», men den fella faller de aldri i, selv om unngåelige drypp av dette selvsagt må komme. Fordi det er sånn.

Det er rett ut sagt rørende å se de to damene gyve løs på den harde jobben, og der foreldrene hele tiden bistår med kunnskap ervervet over mange tiår i yrket, og med håndlag man ikke kan lære seg på seminar eller Teams-møter. Særlig pappa Terje, den mest fremtredende av dem, er en dude man blir virkelig svak for og glad i. Innful og fåmælt, men med masse synlig varme og omsorg i seg, både for dyr og folk.

De kjappe, korte, presise og underdrevne replikkene hans er fantastiske, og når man ser hvordan han trosser ryggsmerter etter et langt liv med beinhardt fysisk arbeid, fordi han skal hjelpe datteren, og fordi dette er livet hans, er umulig ikke å bli beveget av.

Filmens virkelige budskap, og det denne hjemkomsthistorien handler om, er langt større og viktigere enn enkeltmenneskene her. Det handler om hvor vi vil med dette landet, i en tid der effektivitet og fortjeneste er parametere som trumfer alt, inklusiv etikk og kvalitet. I denne sammenhengen dyrehold, bosetting og ivaretaking av kulturlandskap.

Under talen før filmen sa Rebekka at pappa Terjes mantra om dyrehold var det som hadde igangsatt filmens idé. «Du skal aldri ha flere dyr enn å ha tid til å se dem alle i øynene hver dag. Kun da vet man om alle har det bra». Dette står i ganske grell kontrast til måten landbruket i Norge og verden ellers har utviklet seg, der det blir færre og færre gårdsbruk, og der vi går mot stadig større enheter, med alt dette medfører.

Gården det filmes på er den siste som drives slik i bygda den ligger, og slik blir det mer og mer av i landet. Tematikken er overhodet ikke ny. Vi så det i den flotte dokumentaren om Ottar Brox under fjorårets TIFF, og familiedokumentaren «Brødrene Johansen» samme år.

På rulleteksten er det selvforklarende tall som banker inn budskapet, for eksempel at det legges ned minst ett gårdsbruk i Norge hver eneste dag. Ungdommen vil til byene. Bygdene avfolkes. Bygningene forfaller. Kulturlandskap gror igjen. Nærkontakten med dyr som bærer navn og ikke nummer erstattes av industrialisert effektivitet og et distansert forhold mellom forbruker og produkt.

Det er jo den veien det går, og de fleste av oss er helt med på det. Vi vil jo ha billig fenalår og pinnekjøtt, ribbe og melk. Så bra, da, at det er noen som likevel trosser dette, og som går mot strømmen og prøver. At det er noen som genuint ønsker å ta dette yrket, og leve dette livet, der begrep som egenmelding, tilkallingsvakter, vikarbyrå, konsulenter eller outsourcing kun eksisterer som teoretiske begrep uten rotfeste i det faktiske livet. Og så bra at noen har bestemt seg for, og gjennomført, å feste dette til filmrullen.

«Sau» har blitt en vakker og underholdende film, der det alvorlige bakteppet heller ikke er pakket inn i unødvendig og klissete innpakningspapir. Virkeligheten trenger ikke sminkes til. Det er derfor vi har dokumentarer. Gode dokumentarer, vel å merke.