Pust inn, pust ut.

Det er ikke farlig. Sånn ja.

Det går bra.

Hun fram og tilbake og hyperventilerer, snakker til seg selv, mens publikum kommer inn og finner plassene sine. Den svarte scenen er rammet inn av rød sperreteip på gulvet, på scenen står et opplyst, okergult telt som hinter om hvor vi skal.

Vi skal tilbake til Utøya. Til det som skulle bli sommerens vakreste eventyr. Det som endte med at 69 unge mennesker ble massakrert. Vi skal høre en søsters historie om å miste sin bror, historien om hun som overlevde men som syns det er vanskelig å leve.

Jeg kjenner en motstand inni magen et sted idet jeg setter meg ned, vil ikke slippe inn alt det bunnløse vonde som skal komme. Jeg vet ennå ikke at jeg, i løpet av den 70 minutters lange monologen, kommer til å le like mye som jeg kommer til å gråte – av alle de rette grunnene.

For «Å leve videre» er ikke bekmørk. Den rommer mengder av lys og varme.

ÅPNER FOR SAMTALE: «Å leve videre» skal ut til skolene og fortelle ungdommene om 22. juli, åpne samtalen om hva som egentlig skjedde den skjebnesvangre dagen. Hvorfor skjedde det, og kan det skje igjen? Foto: Johannes Sunde

Modig, hardtslående og hjertevarmt

Høsten 2024 begynner barna som ble født i 2011 på ungdomsskolen, året 22. juli fant sted. De har ingen egne minner om den fredagen bombet smalt, om skuddene som traff og traff, de brutale bildene av barn som svømte for livet, panikken, sjokket, sorgen.

Det er for dem denne forestillingen er lagd. Det er ut til skolene den skal.

Og manusforfatter Nina Wester har ikke trengt å finne på alt selv. Gjennom samtaler med familien Linaker fra Bardu, som mistet ett av sine to barn som var på Utøya, har hun fått innblikk i hvordan det faktisk er å skulle leve videre. Hvordan det var å løpe i panikk, lyden av føtter som kom nærmere, dødsskrikene og lukta av krutt og jord, oppdage at blod ikke er som på film, det er ikke rødt, det er svart.

Det er ikke dermed gitt at forestillingen skriver seg selv, den er ikke en biografi. Wester har gjort en grundig og imponerende jobb i å grave i det mørkeste og lete etter det lyseste. Og resultatet er modig, hardtslående og hjertevarmt.

Det virker så sant

Vi blir kjent med 17-åringen som drar til Utøya med sin bror. Får vite om deres drømmer og planer, teltturen de «bondet» sånn helt på ordentlig for første gang, den stygge parfymen hans, den altfor store dragetatoveringen og de teite argumentene.

Vi blir med til Utøya, til Nord-Norge-campen og kyssing på Kjærlighetsstien, og til øyeblikket de skjønte at det var maskingevær, ikke fyrverkeri, de hørte.

Og vi er der tiden etter. På sykehuset der han blir holdt kunstig i live, rundt middagsbordet der det fortsatt er dekt opp til fire selv om de bare er tre nå. Vi er der i kollokviegruppa når hun besvimer fordi noen borer i veien utenfor, og når hun slår opp med en fyr fordi livet ikke får være så bra. Vi er der også når hun får trusselmeldinger fra ukjente om at hun burde dødd på Utøya, at de kommer for å ta henne nå.

Det er ikke lineært, vi drar fram og tilbake. Skuespiller Christina Sleipnes snakker som om den var hennes, denne historien. Det er for så vidt oppgaven en skuespiller har, likevel er det ikke vanlig å bevitne en monolog som virker så sann. Iblant glemmer hun ord, spør publikum hva det heter dette lille fyrverkeriet man setter på isen på restaurant. Stjerneskudd, svarer noen. Ja, det var det, ja, visste dere at den lukter det samme som kruttet fra skudd?

Dette er monolog som krever alle følelseslag, temposkifte og kropp, og Sleipnes når helt inn. Hun er både komisk og panisk, forbannet og sår, og får oss til å le og gråte om hverandre, noen ganger samtidig. Det blir aldri heseblesende eller flatt. For det fortjener hun et rungende bravo og trampeklapp.

VONDT OG GODT: «Å leve videre» er inderlig vond, samtidig som den er herlig håpefull. Foto: Johannes Sunde

Kunne blitt klisjé

Scenografien er herlig enkel. Teltet er ikke bare Utøya, det er også hennes indre rom hun stenger seg inn i. Soveposene er først venner og deilig kaos, så lik. Lysene er både sirener, lommelykter og telefonene som begynner å ringe. Pappeskene er både flyttedag, nye muligheter, og alt det vonde man forsøker å pakke vekk, men som likevel forblir i rommet.

Kanskje kunne man funnet enda mer i det som er på scenen, lekt med skyggene inni teltet, manet fram noen finurlige lydeffekter, men det kan hende de ekstra kunstelementene ville forstyrret det naturlige ved stykket. Som å sminke et barn. Tippet over i å bli klisjé.

Det er mange fallgruver man må passe seg for når man lager dokumentarteater om en så smertefull, kollektiv tragedie, en så blodig og urettferdig hathandling, som det 22. juli er. Det kunne lett blitt for pompøst, for politisk, for belærende og «viktig». Men dit går aldri «Å leve videre». Den åpner rom vi kan gå inn i dersom vi vil og kan, slik ekte godt teater skal gjøre.

Så gå og se «Å leve videre». Det er ikke noe å være redd for. Det går bra. Jeg lover.