Det er lenge mellom hver gang det dukker opp en film som har evnen til å virkelig komme under huden på deg. Som får deg til å føle for historien og skaper karakterer så troverdige at man etter hvert aksepterer de som fullverdige mennesker. Dette klarer «Jeg har elsket deg så lenge» uten å anstrenge seg engang.
Fengsel
Juliette (Kristin Scott Thomas) slippes fri fra et fengsel etter å ha sonet 15 år for en forferdelig forbrytelse. Lillesøsteren Léa (Elsa Zylberstein), som hun ikke har kontakt med i løpet av fengselsperioden, tar kontakt og foreslår at hun kan flytte inn hos hennes familie. Juliette har ikke spesielt lyst til å flytte inn, men lar seg overtale. Litt motvillig begynner hun å kaste av seg fortidens skygger i møtet med Léas familie og venner, og gradvis kommer den virkelig Juliette til overflaten. Hun begynner så smått å leve igjen. Men hendelsen for 15 år siden henger hele tiden over henne og familien. Hva skjedde for 15 år siden og er hun, og de andre, i stand til å legge dette bak seg og begynne å snakke om det?
Overbevisende
«Jeg har elsket deg så lenge» er en virkelig stor filmatisk opplevelse. Filmen makter å skildre et svært vanskelig tema på en forsiktig, men samtidig sterk, emosjonell og overbevisende måte. Temaet vil jeg ikke gå inn på her da det nok vil ødelegge litt av filmopplevelsen – hendelsen for 15 år siden ikke blir avslørt før langt ut i filmen og det vanker nok en overraskelse mot slutten.
Filmingen er vakker og nedtonet. De få, men svært smakfulle og stemningsskapende innslagene med musikk bidrar bare til å understreke den litt melankolske følelsen som henger med filmen igjennom. Når skuespillerne i tillegg leverer såpass overbevisende prestasjoner som Kristin Scott Thomas og Elsa Zylberstein gjør, blir resultatet intet mindre enn svært imponerende. Det føles rett og slett ekte ut, som en historie hentet fra virkeligheten.