Missforstå meg rett — det har vært konserter på Døgnvill som både har vært bedre og mer spektakulære — men neppe noen band har hatt sitt DNA stemplet så tydelig inn i Døgnvill-bakteppet som Violet Road.
Døgnvill er jo en forvokst bygdefest som har blitt stor — og det samme kan sies om Kåfjord-bandet. De har vokst og blitt profesjonelle på samme måte som festivalen — så hva er da mer naturlig enn at de to passer som hånd i hanske.
Og bandet har vokst enormt siden de første gangene jeg så dem — da de dro rundt og spilte på kjøpesenter.
Profesjonelle
De har fått et sceneshow som det slår gnister av, og de har laget låter som glir lett og lekent inn i hjernebarken til publikum.
De utståler positivisme og spilleglede, og har blitt veldig flinke til å fri til både nordnorsk patriotisme og sentimentalitet.
Og publikum lar seg gjerne lokke utpå.
Til tider blir det nesten smør på flesk — som når de innleder konserten med å line opp Sør-Tromsøya Skolekorps på scenen — og avslutter konserten med en a capella-versjon av «Og eg veit meg et land».
Men derimellom klarer de å engasjere et småfrossent publikum med sine lekne og lettygde låter fra sine to plater.
Størst jubel blir det imidlertid når de gjør en cover på Daft Punks «Get Lucky»...
Hjemmeseier
Andre høydepunkt er da de inviterer publikum til allsang på bandets cupfinale-sang fra i fjor, eller når de leverer et lekent medley rundt «Can You Hear The Morning Singing».
Tøft!
Og — som sagt — publikum lar seg sjarmere, og alle har det artig mens mørket senker seg over Valhall.
De kom til sine egne, og deres egne kjente absolutt igjen dem!
