Vi møter Sarah Jessica Parker som Kate. En flittig arbeider i et finansfirma som reiser statene rundt i forskjellige møter.
I tillegg gjør hun sitt aller beste for å ikke være en dårligere mor enn alle de andre «MILFsene» for sine to barn, dog heller ikke en dårlig kone for sin mann (Greg Kinnear). Noe hun i tillegg klarer på høye hæler, med en mulberry på armen, helt fram til et visst punkt.
For som vi alle vet, kan man ikke ha ti baller i luften for evig.
Sukkertsøt SJP
Man er vant til å se Parker løpende rundt på stiletter etter utallige sesonger med sex og singelliv.
Også i «Jeg fatter ikke hvordan hun får det til» er hun søt og klønete sjarmerende. Men om denne filmen skal være en avbildning av et vanskelig liv, så vet jeg ikke helt om jeg går med på det.
Bli tilhenger av Tromsøpuls på Facebook
Virkemidlet hvor skuespillerne snakker til kamera om deres inntrykk av hovedpersonen, eller tilværelsen som mor, businesswoman eller nanny brukes flittig. Noe som funker helt greit, men trekker nok en parallell til Parkers suksesserie, og som heller ikke gir mer dybde til karakterene.
Uinteressant
Det er nesten så man blir litt irritert over at man har viet en helt film til denne problemstillingen.
Nei, jeg er ikke mor. Dog heller ikke en reisende finansarbeider. Likevel skaper «Jeg fatter ikke hvordan hun får det til» nok interessante problemstillinger til at det skal kunne bære en hel film.
Les mer fra Tromsøpuls-seksjonen her
Dessuten tror jeg at hverdagen for de fleste arbeidende mødre er en utfordring. Spesielt for dem som ikke er så heldig som vår hovedperson, at de har en «nanny» tilgjengelig.
For når man som mor ønsker å klatre oppover karrierestigen må man ofre mye, likevel virker det på mange måter som også forventningene av samfunnet rundt har enda større innvirkning på Kate enn hennes seks år gamle datters triste blikk når hun igjen går ut døra.
Sjelløst
Mye tyder på at det er en komedie for kvinner regissør Douglas McGrath har laget. Men hvorfor skal så mye som er rettet mot et kvinnelig publikum også være overflatisk og upersonlig?
Selv om man får et snev av medfølelse, og noen ganger kjenner seg i igjen i situasjoner, blir likevel hele filmen nokså platt, og kjedelig. Ja, rett og slett «kjønnsløs».
Vi har liksom skjønt kjernen i problematikken etter 20 minutter, og hadde dette derimot vært laget med litt mer sjel, humor og varme kunne konseptet vunnet seg i mye høyere grad.