Årets revy i regi av ungdommene på Tromstun skole, kalt Tromteatret, er noe av det råeste jeg har sett i løpet av mitt kvart århundre i live. Revyen, som har temaet «Hardt å være pappa», tar ikke bare et oppgjør med tradisjonelle kjønnsroller i familien på en særdeles treffsikker og lattermild måte, men harselerer egentlig med det meste.
Og det på en fantastisk måte.
– Dagen jeg giftet meg var dagen jeg mistet friheten min
Første akt starter med å grunnfeste revyens røde tråd – generasjonskløften mellom ungdom og deres foreldre og besteforeldre.
Vi følger karakteren «Kurt Kristian» sitt voksne liv, der alt i hverdagen foruten en kald voksenbrus foran TV-en er til bry – inkludert hans egen familie. En stereotypifisert «boomer» av en farsfigur som ikke er i kontakt med verken barn eller kone.
– Dagen jeg giftet meg var dagen jeg mistet friheten min, sier han.
Og med kveldens tema satt – smeller det.
En bølge av konfetti drukner publikum.
Revyen er i gang.
Generasjonskrasjet
Den røde tråden, som tar for seg forskjellene mellom generasjoner, utforskes på veldig mange måter og med ulike perspektiv. Blant annet havner et barnebarn og en bestemor i en rap-battle, der gjengen leker med dagens sosiale koder hos ungdom, som forståelig nok ikke oppfattes av bestemor. Og dersom du ikke visste hvilken tyngde som ligger bak det å «dobbel-snappe» noen før du kom, så vet du det etterpå.
Videre får vi se en «reklamefilm» for en paintball-park, med slagordet «gjennoppdag ungdomsårene», som i dette tilfellet var krigstraumer hos en tidligere veteran.
Vi får også se roten og opphavet til «Kurt Kristians» høyst problematiske foreldrefigur. At eplet ikke faller langt fra stammen forklarer hans manglende omsorgsevne. Og med humoristisk teft utforsker ungdommen hvordan traumer kan følge generasjoner. Der de beste og morsomste øyeblikkene kommer i løpet av den urnorske far-og-sønn-fisketuren.
En personlige favoritt for undertegnede var den pretensiøse og veslevoksne romantikeren som syntes alt var bedre i gamle dager. Inne på jenterommet til en potensiell flamme, var vedkommende for opptatt av jenta sin fars vinylplater til å tolke de veldig åpenbare signalene som ble sendt hans vei. Når han også er så «retro» at han må droppe daten, for å rekke en heksebrenning, tydeliggjøres sketsjens poeng – alt var nok ikke bedre før.
Eksepsjonell balansekunst
Gjennom revyens til sammen rundt 20 sketsjer berøres en rekke svært dagsaktuelle, og ikke minst tunge temaer som ensomhet, krig, Qatar-VM, kjønnsroller, diskriminering, såkalt kanselleringskultur, Tenk Tromsø og mye mer.
De fleste blir behandlet med en humoristisk omtanke som gjør at man kan peke på samfunnsproblemer, men samtidig le hjertelig av dem. En utrolig vanskelig, men viktig balansekunst. Og som det er utrolig tilfredsstillende å se mestres av så mange talentfulle ungdommer.
Eneste sketsjen, der det kan argumenteres for at man ikke har opprettholdt den samme likevekten, er når ungdommene iscenesetter en nyhetssending med en utenrikskorrespondent i Ukraina. Her bikker det muligens noe over, og den ukrainske generalen «Smirnoff Drinkalot» blir litt meget.
Men med det sagt, så rundes sketsjen som helhet av på en fortreffelig måte, der medias svinnende dekning av krigen blir tatt på kornet:
– Men til slutt over til en mer aktuell sak. Hunden Fido er endelig funnet, sier nyhetsankeret til latterbrøl fra publikum.
Dessverre er det ikke plass til å beskrive alt det gode ungdommen har å by på denne torsdagskvelden, for antall tegn i en anmeldelse er begrenset. Uansett, så finnes det nok ikke en penn som kan gi revyen det språklige bilde det fortjener. For den må oppleves.
Se og lær søringer!
Som vestlending i eksil, kan jeg med hånden på hjertet si at ungdommen i Sør-Norge har masse å lære av ungdommen i Tromsø. For makan til satirisk skarp, politisk nyansert og gjennomført revy skal du lete lenge etter.
Her er det heller ikke bare skuespillerne som fortjener skryt. For både scenografien, lys, lyd og pyro, bandet, samt de som skal rydde opp etter all konfettien, fortjener oppmerksomhet. Bandets rocktunge mellomspill fortjener særlig ros og fikk alle som var å skue i salen, besteforeldre inkludert, til å ty til «horns-tegnet». Egentlig fortjener alle involverte i dette praktstykket av en revy all heder og ære.
Selv om jeg og resten av publikum sannsynligvis kommer til å måtte grave konfetti ut av rumpesprekken i dager fremover, angrer ikke undertegnede et eneste gram på å ha tatt den «lange» turen til fastlandet. For det burde du også.