Vi har vel alle opplevd å kjede oss fordervet ved å måtte lytte til egenerklærte mateksperters kjøkkenferdigheter. Men så hender det at det dukker opp en som klarer å engasjere med sine kulinariske ferdigheter, bare ved å snakke om dem.
To og en halv time med matlaging og en herrevennegjeng som spiser maten, høres kanskje ikke underholdende ut. Men dette er filmen som klarer å engasjere. Og det til gagns.
I tillegg har vi fantastiske Juliette Binoche (Eugenie) og Benoit Magimel (Dodin Bouffant) som vi blir så glade i.
De to har arbeidet sammen på den herskapelige boligens kjøkken i over 20 år. De bor der begge og nyter kokkekunsten sammen, og tidvis også hverandre. Dodin har fridd til Eugenie flere ganger, men alltid fått et «nei», da hun mener at deres styrke som et team på kjøkkenet vil bli svekket dersom de skulle være sammen hele tiden som mann og kone.
For deres egenskaper på kjøkkenet er helt i det absolutte toppsjiktet. Renommeet er så høyt at det fatter prinsens interesse.
Men kjærligheten mellom de to er så åpenbar at man håper Eugene vil komme på bedre tanker, og etter hvert takke ja til Dodins frieri.
«Pot-au-feu – Veien til hjertet» handler om mat. Kunsten å lage mat og nyte den. Og det meste av filmen tilbringes på det store kjøkkenet, rundt de store grytene, og med tilberedningen av de beste råvarer, som det synes å være utømmelige mengder av. Vi er med på hele tilberedningsprosessen; fra grønnsakene hentes i hagen, råvarene kuttes på benken, tilberedes i grytene og danderes på tallerkenene.
Det eneste vi (dessverre) ikke får oppleve er å innta de kulinariske herlighetene. Men man kan tydelig se på Dodins og hans eksklusive vennegjeng at det er førsteklasses det de får servert. Som i herreklubber flest snakkes det innledningsvis om «viktige» herreklubbting, og de overgår hverandre med «interessante» historier på ekte herreklubbmanér. Men så fort de inntar sine første matbiter, stopper samtalene opp. Av ren nytelse. Og samtaletemaene herfra handler kun om deilig mat og herlige viner. Og det er fornøyelig å se utmattelsene deres etter endt bespisning, der det ser ut som de har unnagjort en lang treningsøkt.
Imens, på kjøkkenet, kokkeleres det videre. Eugenie og Dodin er tålmodige og vennlige i måten de lærer kokkekunsten videre til de to unge kokkelærlingene, og der særlig unge Bonnie Chagneau-Ravoire (Pauline) både imponerer og fascinerer med sine uvanlig utviklede smaksløker, som kommer kokkeparet til gode i sine tilberedelser.
Igjen – det høres kanskje ikke så spennende ut. Men tro meg, det engasjerer.
En annen og viktig ting med «Pot-au-feu – Veien til hjertet» er de menneskelige relasjonene mellom karakterene i filmen. Der har TIFF alltid vært flinke til å finne de gode filmene som gir de gode følelsene. Der karakterene er gode mennesker med gode intensjoner i alle sine handlinger og ord. Der man blir glade i dem alle.
Og selvsagt aller mest i Eugenie og Dodin. Vi ønsker dem så inderlig godt. Og aller helst at de har det godt sammen. Og der ligger selvsagt romansen.
Imens det kokkeleres alskens fugler til førsteklasses matretter, hører vi fuglekvitter utendørs gjennom den alltid åpne kjøkkendøra til den frodige og alltid solskinnsvakre naturen. Det er med andre god filmkunst og klare å formidle matkunst på en slik engasjerende måte. Alt er vakkert: Kjøkkenet, maten, klesstilen, menneskene.
Men en fransk film har som oftest noe dystert på lur. Eugene plages med plutselige besvimelser, noe hun hele tiden avfeier som udramatiske, og en 1800-talls legestand kan ikke si hva som feiler henne.
Omsorgen Dodin viser overfor henne viser for alvor hvor sterk kjærligheten er mellom de to. Partiet i filmen der Dodin står alene på kjøkkenet og disker opp de lekreste matretter for Eugene, som sitter stivpyntet i spisestuen og får det hele servert, er rørende og noe av det vakreste jeg har sett på film på lang tid.
At romanse over matgrytene skulle treffe så hardt, overrasket meg. Men veien til hjertet går jo ofte gjennom magen, derav den norske undertittelen i «Pot-au-feu – Veien til hjertet».
Et godt tips fra meg er å booke bord på en restaurant til etter filmen. Appetitten vil være på topp, og vil være en perfekt setting etter fransk tristesse på kino.