Ryktene om disse attenåringene fra Kristiansand begynte å svirre i etterkant av spillejobber på Hove og Øyafestivalen i år, og de var blant de første artistene som var klare for neste års By: larm.
Som første utgivelse gir de ut en EP med fire låter som varer like over femten minutt. Alt jeg tenker på er at jeg vil ha mer. Nå!
Energisk
Hei, hvor det går! EP-en sparker i gang med den herlig fandenivoldske "Borgerskapets Utakknemlige Sønner". Kjapt og brutalt gjør ungguttene klart hvor landet ligger, i dritten, og det er tydelige spor etter gamle mestre fra 70-talls pønken.
Den glir galant over til "Til Ungdommen" med høy allsang- og moshpit-faktor. Det er nesten overveldende hvor mye energi de har greid å presse ned på det knappe kvarteret.
Edvard Valbergs vokal, på sørlandsk, roper og synger seg beintøft gjennom EP-en med en attitude som mange unge vokalister burde se etter. Selv med en cello mellom beina. Slik skal det gjøres!
Kvalitetspunk
Se for deg Kvelertak kvernet sammen med fiksjonbandet Mathias Rust Band, kjent fra Mannen Som Elsket Yngve, og der har du Honningbarna sånn cirka. Der hvor Kvelertak satser ekstra på metal, velger Honningbarna kvalitetspunk.
Black Flag og Comeback Kid er naturlige referansepunkt, og de er så freidige at de har kastet på flere gitarsoloer. Men vent, det blir bedre! For å sørge for at de ikke skal kunne sammenlignes med andre i samme sjanger, har de med både orgel og cello.
"Våkn Opp" er EP-ens sterkeste sporet hvor de har samlet opp alle sine beste kvaliteter. Altså god tekst, en enorm spilleglede og en vokal som kan være like silkemyk som brutal.
Vitamininnsprøytning
Det er vanskelig å ikke bli barnslig overentusiastisk av Honningbarna. Etter norsk-rock-på-norsk bølgen som herjet landet i fjor, har året vært relativt skuffende.
Denne EP-en er derimot på grensen til latterlig bra, og akkurat den vitamininnsprøytningen norsk rock trengte nå på innspurten av 2010.
Guttene er dyktige, og det skal bli utrolig spennende å følge veien deres videre. Det eneste som skiller de fra fullpott, er at jeg vil høre mer før jeg genierklærer dem.
Kanskje er dette alt de har å tilby? Uansett har jeg har troa på at vi blir å høre mye mer til disse guttene i fremtiden. Jeg lar meg rive med, og sitter igjen med et kjempesmil og gleder meg til 2011.
