Denne kom ganske ubemerket ut i sommer, men god musikk blir aldri for sent å skrive om, enn si høre på. Tony Molina er en mann alle burde snakke om. Hver dag. Hele året. For det er både supertilgjengelig for alle som liker melodiøs, smart og glitrende pop. Og det gjør jo alle med litt vett i skallen.

California-mannen har fortid i en rekke hardtslående band, der hardcorebandet Caged Animals er mest kjent (har null kjennskap til dem selv), men det han har drevet med solo er noe ganske annet. Den første soloplata hans er fengende powerpop et sted mellom Weezer, Dinosaur Jr (spesielt de ville gitarene) og Hüsker Dü, mens han på nummer to strippet det helt ned til et rent akustisk sett (minus én låt).

Det siste kledde han bedre, fordi låtene da kommer best frem. Fin den andre også, men ikke oppsiktsvekkende. Hans tredje, derimot (om man ikke regner med kassetter jeg ikke har hørt), er direkte oppsiktsvekkende. Oppsiktsvekkende bra.

Jeg kan ikke huske sist jeg hørt ei popplate der referansene sto så tett i kø, og selv om det kan være forbanna kjedelig med nettopp referanser (jeg pleier ofte å ramle i fella, jeg skal innrømme dét), er det ikke til å unngå her.

De Tre Store B-ene er alle godt representert. The Beatles, The Byrds og Big Star (den fjerde B-en, for Beach Boys er også mulig å relatere, om du vil) er alle og rasler med kjetting i kulissene, men det er også masse vink til andre band som har kommet ut av den trakten.

Teenage Fanclub og Velvet Crush er åpenbare, men også tidlig R.E.M. (den gang de hørtes ut som et mystisk, kult og skrudd The Byrds) og navn som Let’s Active og Matthew Sweet rinner meg også i hu, for ikke å glemme den mest opplagte av alle, nemlig den avdøde helten Elliot Smith.

Det kule her er at det ikke er noe som forsøkes å bli pakket bort og ned i ustemte gitarer eller kokett indiestøy, slikt vi ble olverlesset av på nittitallet. Dette er bare helt enormt velsmurt og tiltalende pop, med glassklare 6- og 12-strengsgitarer (og én og annen spredt strømgitar), kokt ned til essensen.

For dette må være den minst proggete plata som er kommet ut i år. 10 låter. 14 minutter. Du klarer altså å pløye deg gjennom hele skiva to ganger på under en halvtime, inklusivt påfyll av drikke og pausedans rundt stuebordet med dertil hørende gledeshyl. Helt fantastisk, dette. Garantert ei av årets 10 beste plater for undertegnede.

foto