Og det kan jeg med hånden på hjertet si allerede i midten av februar.
"Let England Shake" er et tilnærmet mesterverk der Polly Jean Harvey har klart å kombinere et hjerteknusende antikrigstema og en musikalsk teft og lekenhet til et helstøpt under av en plate.
"Let England Shake" er noe så uvanlig som en albumhelhet. Det er ingen låter som står mer ut enn andre, men alle sanger er like viktige kapitler i PJ Harveys fortelling om hva krig kan gjøre til et land og et folk - fysisk, åndelig og moralsk.
Dette er ikke politisk rock slik vi kjenner det. Dette er langt forbi slike begrensende båssettinger.
Dette er musikalsk og verbal poesi av ypperste sort, det er tragedie og realisme, men det er ikke så nerve- eller navlebeskuende at det blir for mye av det gode.
Såre smil
Man smiler faktisk over oppfinnsomheten og humoren som Harvey tar i bruk for å understreke noen av sine poenger. Hun rapper en tekstlinje fra "Summertime Blues", og sampler en gammel reggea-hit.
Det er til tider en optimistisk plate - om man kunne bruke et slikt begrep om en skive som handler om piggtrådgjerder, brennende tanks og lik som ligger slengt på tåkete slagmarker.
Temaene på "Let England Shake" er hentet fra en gammel krig, kanskje første verdenskrig. Det tenker man ikke på når PJ Harveys vevre, men sylskarpe stemme geleider oss gjennom landskapet til John Parish, Mick Harvey og Jean-Marc Buttys komp.
Krigens brutalitet er like aktuell i dag. Eller for å si det med PJ Harvey;
"And what is the glorious fruit of our land?
Its fruit is deformed children
What is the glorious fruit of our land?
Its fruit is orphaned children"