Nå er en måned med «Home alone», «Love Actually» og «The Holiday» snart over.
Pakkene er åpnet, ribba er fortært og du kan omsider bytte ut dressen og hold- in strømpene med joggebuksa.
Da er det deilig å la jul være jul og leve seg inn i et helt annet univers fra sofakroken.
Mens enkelte serier går så lenge, og i så mange sesonger at det til slutt knapt er noen overlevende skuespillere fra sesong 1 igjen på slutten, er det noen serier som stopper nesten før moroa er i gang, og der man tilnærmet skriker etter mer. Men så er kanskje nettopp derfor vi elsker dem så høyt, fordi de aldri falt i kvalitet eller rakk å bli utsatt for slitasje?
Her er 10 TV-serier som hvor ingen har flere enn maksimalt to sesonger – slik at du rekker å se hele serien ferdig før første arbeidsdag, om du legger inn en ordentlig innsats.
Marianne Lein Moes fem utvalgte:
«Lessons in chemistry» (2023)
For en gledelig overraskelse dette var da.
Bare tittelen på serien var så gørr at jeg ikke orket å begynne engang, men jeg prøvde nå læll her en våkenatt.
Det tok ikke mange minuttene før jeg skjønte at dette var noe for meg.
Historien om den kvinnelige kjemikeren Elizabeths Zotts mange kamper på sin vei er fortalt på en måte som trekker paralleller til filmer som «Forrest Gump» og «Benjamin Button» – den forteller om livets opp- og nedturer uten å bli for sentimental.
Det er så deilig å se noe så gjennomført og vellaget, både med tanke på tidskoloritt og gjennomføring – og den kan hele familien få glede av i romjula.
Her kan du se den: Apple TV
«Love and death» (2023)
Drap, religion, utroskap, rettssak og hevn er noen av ingrediensene i denne krimserien, som klarer kunststykket å være noe helt annet enn akkurat det.
Det er en gjennomgående lys tone i «Love and death», en serie som utgangspunkt i et ekte drap fra virkeligheten – og den klarer å holde på en nerve uten at det skjer så altfor mye over tid. Og det er en bra ting.
Folkene her er så gjenkjennelig og ekte at det er lett å bli glad i dem, og det gir derfor ingen mening at det som skal skje skjer. Jeg ble grepet fra introlåten starta.
Her kan du se den: HBO Max
«The Supermodels» (2023)
Jeg er akkurat litt for ung til å ha fått med meg storhetstiden til Linda Evangelista, Cindy Crawford, Christy Turlington og Naomi Campbell på nært hold, men jeg vet så altfor godt at det er disse fire damene som oppfant ordet supermodell.
I denne dokumentarserien får du bli bedre kjent med modelle, som alle har ulik bakgrunn og inngang til moteverden – og forholder seg også forskjellig til den i dag.
I tillegg er det et veldig interessant og underholdende innblikk i 90-tallet og dets mote- og populærkultur. Et must for alle som er interessert i den slags.
Her kan du se den: Apple TV
«Little fires everywhere»
«Big Little Lies» har i utgangspunktet en selvskreven plass på denne lista, men den har jeg skrevet om så mange ganger at jeg begynte å bli lei mine egne ord om den fantastiske serien. Likevel måtte jeg ha med en annen verdig kandidat fra produksjonsselskapet til Reese Witherspoon «Hello Sunshine».
Dette selskapet laget Reese blant annet for å realisere sine favorittbøker til film og TV, gjerne med seg selv i en av hovedrollene.
En av disse er «Little Fires Everywhere» som er en fantastisk miniserie om to mødre med to helt ulike bakgrunner og premisser for sine liv. De involveres i hverandres og det oppstår intriger, branner og tenåringsdøtre.
Her kan du se den: Amazon Prime
«Under the banner of heaven» (2022)
Litt mer religion i monitor, som seg hør og bør i jula. Denne serien om drap og tro, er både oppsiktsvekkende og brutal – og er et skikkelig «true crime drama», i mangel av et bedre norsk ord.
Tidligere Spider Man, Andrew Garfield får sin mormonertro rokket ved når en mor og hennes spedbarn blir drept i deres eget hjem.
Da begynner jakten innad i en av de store mormonerfamiliene i området, og sakte, men sikkert utspiller det seg en intern maktkamp som tar «slekta er verst» et skritt for langt. Tenker du at din egen familie er ille i jula? Vel, da har du ikke møtt Lafferty-slekta.
Her kan du se den: Disney +
Egon Holstads fem utvalgte:
«Fleabag» (2016–2019)
Dritmorsomme, superkule og temmelig drøye Phoebe Waller-Bridge er helt enorm i denne serien, som opprinnelig var et standupshow. Den selvsentrerte, munnrappe, egosentriske og kyniske Fleabag er så spektakulært ræva med sine omgivelser, i et liv der hun forsyner seg godt av godsakene, det være seg menn eller drinker. Alle rollene her er flerdimensjonale, og du kjenner igjen en haug av typene.
At hun av og til prater inn i kamera, Woody Allen style, er til og med fornøyelig her, og ikke helt vilt irriterende, som det ofte kan bli. I motsetning til rock, der UK lenge var premissleverandør og lokomotiv, klarer de fortsatt å levere nye og knallbra humorkonsept. At Fleabag ikke ble laget mer enn to sesonger av er likevel helt ubegripelig. Jeg hadde lett sett 10 sesonger, der jeg vekselvis kunne ledd og rødmet om en annen.
Her kan du se den: Prime video
«Boss» (2011–2012)
Kelsey Grammer (som vel fortsatt er mest kjent fra «Cheers» og «Frasier») er helt vilt bra i seriens hovedrolle, som den beinharde Tom Kane, ordføreren i Chicago. Kane har fått diagnosen til den dødelige sykdommen Lewy Body, og nekter å fortelle sine omgivelser at han skal dø innen tre til fem år. Manus og plott er, bokstavelig talt, dødsbra, og handlingen jages fram med så mange vendinger og uforutsigbare valg hos nær sagt hele persongalleriet, at man hele tiden må se bare én episode til.
Det er, med rette, mye snakk om «The Wire» når det kommer til spenningsserier som briljant skildrer og tar for seg politikkens verden, med alt skittent spill, korrupsjon og maktmisbruk. Jeg skal ikke skrive at «The Boss» er bedre, men at det bare ble laget to sesonger føltes nesten som et ran. Det gjør det fortsatt. Og nå skal jeg se den på nytt, kjenner jeg.
Her kan du se den: Prime video
«Carnivale» (2003–2005)
Vi befinner oss i Midtvesten, under den store tørkekatastrofen og ditto store depresjonen, og i to parallelle historier hvor vi følger et forsoffent tivoli og en klin gæren og dritskummel baptistprest. Det er Det Gode mot det Onde, og speisa tivoli-karakterer der noen har evner litt utenom det vanlige er gjennomgangstråden.
Men det er ingen drager her, altså! Takk og lov at det ikke er drager her. Det er derimot jævla creepy, uansett hvor ateistisk anlagt man selv måtte mene å være, og Clancy Brown er den skumleste predikanten du har sett, ikke minst når øynene hans blir heeeelt svarte. Gode gud, så skummelt. «Twin Peaks» møter «Freaks».
Her kan du se den: HBO Max
«The Office UK» (2001–2003)
Amerikanske «The Office» er helt sinnssykt bra, og helt klart en av de aller beste komiseriene som er laget. Men den gikk én sesong for lenge, der hovedkarakteren Michael Scott nesten ble skrevet helt ut, etter at skuespiller Steve Carell trakk seg ut. Men vi må selvsagt heller ikke glemme den originale, britiske serien, som var den som gjorde Ricky Gervais kjent, i hans rolle som den helt hinsides tarvelige David Brent. Da denne mockumentary/ cringe comedy-serien kom, var konseptet nytt, og jeg husker at jeg allerede ett minutt ut i første episode satt med puta trykket i trynet og skammet meg.
Den har heller ikke tapt seg, og selv om Gervais har hatt en haug med suksesser etterpå, ikke minst med den briljante oppfølgeren «The Extras» (som er en bonusanbefaling, for den ble dessverre også bare laget to sesonger av – se den, den er fantastisk), er det denne som startet det hele. Og den kan sees mange ganger. Dette er jo litt som å anbefale The Beatles eller The Kinks, men det gjør jeg jo også, så da tar vi med The Office UK. Dessuten er det en julebonus i sesong to, og den er overraskende søt og fin.
Her kan du se den: HBO Max
«The Knick» (2014–2015)
Jeg bærer fortsatt i meg en sorg over at denne eminente serien ikke ble laget i flere sesonger, men de to som ble lagd må sees av sånn cirka alle. Handlingen er lagt til New York-sykehuset The Knickerbocker Hospital på begynnelsen av 1900-tallet, der vi følger den faglig geniale og banebrytende sjefskirurgen Dr. John W. Thackery, en mann som er veldig ivrig i den daglige jobben sin, samt forskning på nettene, noe som igjen krever enorme mengder opium og kokain for å få logistikken til å gå opp.
I tillegg får vi mange kule bihistorier, der det blandes inn tematiske baktepper om alt fra rasisme, kvinnefrigjøring, mafiakorrupsjon og politi med utvidede myndigheter. Ei helt sykt bra casting gjør at så å si samtlige karakterer er mennesker du fort blir følelsesmessig tilknyttet. Det absolutt eneste som er galt med denne serien er at det ikke ble laget mer. Jeg vil ikke vite hvem det var som tok den helt stupide avgjørelsen, for da vil jeg begynne å legge konkrete hevnplaner.
Her kan du se den: HBO Max