Du skal på TIFF, sier du? Og du har ikke helt bestemt deg for hva du skal se? Med rundt 200 filmer å velge mellom, er ikke det så rart. Derfor har fire av iTromsøs filmelskende journalister forsøkt å gjøre valget litt enklere for deg med å komme med sine filmanbefalinger.
Egon Holstad anbefaler:
«Karaoke Paradise»
Tittelen i seg selv er jo en himmelropende kontradiksjon, da karaoke i seg selv er så langt unna himmelen undertegnede kan tenke seg å være, enten det er som tilskuer eller – i teorien – som utøver. Men i denne sammenhengen er det et dogmatisk prinsipp som ligger i bunn, nemlig at det alltid, som i ALLTID, må være en finsk film med i folden av de utvalgte filmene. Så er det unektelig noe forlokkende med komboen karaoke og Finland, at dette introverte nabolandet vårt skulle begi seg ut på dette kulturelt skrudde fenomenet. Derfor må det bli bra.
«Band»
Av seiglivede dogmer jeg følger under TIFF, og sånn apropos brødre og søstre hos nordiske venner, er ikke TIFF uten minst én film fra Island noe man heller kan vedkjenne seg, et prinsipp som har gitt masse kule og annerledes opplevelser. Slenger man i potten en kvasidokumentarisk handling om The Post Performance Blues Band, et bluesband med desillusjonerte damer i 40-årene, som er lei av å spille for et publikum på fem og få betalt i øl, er det ingen diskusjon. Det er simpelthen en film som må sees.
«Brødrene Johansen»
Filmen «Ishavsblod – De siste selfangerne» fra 2016 sitter fortsatt på netthinnen, debuten til regissør Trude Berge Ottesen (som hun lagde sammen med Gry E. Mortensen). En varm, morsom og opplysende film der man kom tett på hovedpersonene, i et ugjestmildt og tøft miljø.
«Brødrene Johansen» er nok en dokumentar, der Ottesen over en periode på nesten ti år har fulgt fem brødre, som også er ungkarer, som aldri har flyttet hjemmefra og som bor under samme tak på en gård på Andørja/ Ibestad. Og da vet jeg nok, og at dette er noe jeg så definitivt skal se.
Marianne Lein Moe anbefaler:
«The Banshees of Inisherin»
Sist regissør Martin McDonagh teamet opp med både Brendan Gleeson og Colin Farrell gjorde de gatene utrygge i Brugge med «In Bruges», til stor glede for undertegnende. Siden har Phoebe Waller Bridges kjæreste McDonagh også gjort seg bemerket i Hollywoods toppsjikt med den strålende «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri» og nå reiser han altså til den fiktive, irske byen Inisherin. Her har Gleesons rollefigur bestemt seg for at han ikke gidder å henge mer med bestevennen spilt av Farrell.
Dette litt snåle premisset ser tilsynelatende ut til å by på ganske morsomme og ikke minst gjenkjennelige situasjoner. Traileren bidrar i alle fall til å skru forventningene skyhøyt, og at den også vant en av de gjeveste prisene under årets Golden Globe- utdeling (beste komedie/musikal) gjør at jeg gleder meg helt vilt til denne.
«Singing In The Rain» på utekinoen
En av årets TIFF-filmer jeg faktisk har sett, i motsetning til de resterende på denne listen. Dermed kan jeg med sikkerhet komme med denne anbefalingen. Dette er en av mine absolutte favorittfilmer gjennom alle tider, og jeg må innrømme at jeg felte en aldri så liten imaginær tåre over at dette ikke er årets sing-a-long-film (Karpe-dokuen «Heisann Montebello» skal få TIFF-publikummet til å synge med i år). Men det at den vises utendørs gjør jo at man kan synge «Good morning» ENDA høyere, så det fungerer fint som et plaster på såret. Hollywood er på sitt beste når de lager filmer om nettopp Hollywood og dette er filmen for alle som elsker å drømme seg bort til en svunnen tid og late som at man kan steppe seg gjennom livet.
«The Fabelmans»
Enten det er gjennom romvesener, haier eller dinosaurer, klarer Spielberg alltid å berøre med sine filmer. Dette blir nok ikke noe unntak. Her er det hans egen historie som skal til pers og det blir spennende å se hvilke faktorer i livet hans som har gjort han til det filmatiske geniet han er i dag. TIFF har et meget sterkt program i år, hvor kjærligheten til filmen er en rød tråd. Da passer det helt ypperlig med en avslutning hvor Spielberg, etter å ha arbeidet med denne filmen siden 1999, endelig lar sin egen historie fortelles på det store lerretet.
Jørn Mikael Hagen anbefaler:
«Polyester»
En av mine favorittfilmer fra en av mine favorittregissører, John Waters. Polyester gir deg lukt på kino! Filmen fylte mang en kinosal på 80- og 90-tallet full av odør med sine scratch and sniff-kort som publikum ble utdelt. Jeg håper virkelig at disse finnes fremdeles. Spenningen hver gang et nummer blinket i hjørnet av skjermen som indikerte at nå skulle det skrapes og luktes for å sniffe inn det samme som den luktsensitive Francine Fishpaw, spilt av dragartisten Divine, gjorde. Selvsagt er det ikke alltid velduft.
Polyester er spinnvill og herlig «ukorrekt» fra regissøren som selv omtaler seg som mesteren av dårlig smak.
Filmen har dessverre kun én visning og blir nok en perfekt start på en fuktig fredagskveld.
«Pearl»
Overdrive-programmet inneholder ofte de beste og de verste filmene på TIFF. Men leter man finner man som oftest gull også her. I år har jeg mest tro på Pearl. Den bekmørke og svært blodige slashergrøsseren plassert til tidlig 1900-tall under Spanskesyken. Nytes best med et glass rødvin til, vil jeg tro.
«The Whale»
Darren Aronofsky har en imponerende film-CV bak seg. Flere visuelt vakre, men som ofte har det ubehagelige hengende over seg. Noen er tidligere vist på TIFF. Etter omtalene jeg har lest av The Whale, har vi nok en kvalitetsfilm fra amerikaneren i vente.
Eline Grønvoll anbefaler:
«Ola – En helt vanlig uvanlig mann»
Å kunne få lov til å dykke inn i andres sjeleliv og tankesett fra et kinosete, er noe jeg tar imot med åpne armer. Og særlig når det gjelder stemmene vi sjelden hører noe til. 30 år gamle Ola har en lett psykisk utviklingshemming og skjønner at han er annerledes, men er ikke det helt greit da? Regissør Ragnhild Nøst Bergem ble Amandanominert for beste dokumentar for sin første kinofilm «Vær her» i 2021. Det lover godt for denne feelgood-filmen der Ola reflekterer over barndommen og fremtiden, i søken etter å bli mer selvstendig.
«Tantura»
I mai 1948, rett etter utbruddet av den arabisk-israelske krigen, okkuperes den palestinske landsbyen Tantura av israelske styrker. Hundrevis av mennesker i landsbyen blir massakrert. Både palestinere og israelske soldater hevder at det israelske militæret står bak massakren. Mange mener det aldri har skjedd.
Så hva skjedde egentlig? I denne dokumentaren får vi et innblikk i den uendelig betente konflikten mellom Israel og Palestina, der soldatene forteller om det som skjedde, eller ikke skjedde, i Tantura. Nervøs latter og ord mot ord. Jeg håper jeg vil gå fra kinosalen med en dypere forståelse av hvorfor denne konflikten ikke ser ut til å stoppe, hva som former oss og hvorfor det fins så mange ulike versjoner av sannheten.
«Film fra Nord», shorts 1, 2 og 3
Det er vanskelig å vite mye om hva de ulike kortfilmprogrammene inneholder før man sitter der i kinosalen. Og det er nesten hele moroa. En rekke små innblikk i ulike situasjoner livet kan gi oss som har gitt meg noen av de fineste TIFF-minnene. Som å sitte i et vindu og se ut og ikke ane hva som dukker opp. Og det som er så deilig er at hvis du hater det du ser på, så varer det kun i 8–15 minutter og så begynner det en ny liten film som det kan hende du absolutt elsker.