Året er 2018. Skynet er i full krig mot menneskene og har et veritabelt uuttømmelig arsenal av flygende, kjørende, krypende og svømmende drapsmaskiner til disposisjon. John Connor (Christian Bale), nå voksen og en frontfigur i motstandsbevegelsen, kjemper en desperat kamp mot maskinenes pågående utryddelse av de spredte restene av menneskeheten. Sammen med Marcus Wright (Sam Worthington), en terminator med minnene til en avrettet morder fra vår tid, må han finne en måte å stoppe Skynets planer om å knuse motstandsbevegelsen og endelig få tatt rotta på John Connor.
Logiske brister
«Terminator Salvation» er nesten strippet for farger i god «The Dark Knight»-stil. Mørke, rustne og svart-metalliske inntrykk dominerer lerretet, og det eneste som lyser opp på skjermen innimellom er de store eksplosjonene samt det røde i terminatorenes øyne. Filmen prøver så til de grader å overgå forgjengerne i dysterhet. Den vil være både mørkere, mer dystopisk og mer seriøs, men lykkes dessverre bare nesten med de to første punktene og heller dårlig med det siste. Seriøsiteten drukner litt i en rekke logiske brister og plothull som tydeligvis har sluppet gjennom selvsensuren til manusforfatterne uten større problemer. Skuespillet er for så vidt jevnt over bra, men Sam Worthingtons innsats bør fremheves da han stjeler de fleste av scenene han har.
Forventet
«Terminator Salvation» leverer litt som forventet en kakofoni av morderiske roboter og maskiner, adrenalinpumpende actionsekvenser og mørke, dystopiske fremtidsutsikter. Dessverre mangler filmen mye det samme som skiller menneskene fra maskinene – nemlig hjerte og sjel. Dermed blir historien ofte omtrent like blek som fremtiden den skildrer. Men god og hardtslående action er det så absolutt likevel.