Det er muligens urettferdig å sammenlignede David Portners "Down There" med Animal Collective-kollega Noah Lennox' albumesterverk "Person Pitch" (2007), men det er samtidig vanskelig å unngå: For selv om Portners utgangspunkt er langt mørkere enn Lennox', ligger begges musikalske uttrykk nært opp mot Animal Collectives dvelende psykedeliske pop.
Ufokusert og rotete
Her er fremdeles Lennox' drømmende støycrescendoer et stykke foran, mens David Portners sterkeste kort er hans mest konvensjonelle spor, i den grad noe kan kalles konvensjonelt ved Portners alter ego Avey Tare: "Oliver Twist" innehar i alle fall en viss fast takt, mens trekkspill-samplende "Laughing Hieroglyphic" propelleres på mystisk, men fengende vis fremover av piskende trommeslag.
Dobbeltsporet "Heather In The Hospital"/"Lucky 1" fremstår som Portners mest vellykkede forsøk på å nærme seg fjorårets Animal Collective-milepæl "Merriweather Post Pavilion", men utover det er mye av materialet på "Down There" ufokusert og rotete.
For mye
"Down There" faller delvis i fellen som lurer som en konstant trussel over gjengen rundt Animal Collective. På den ene siden står de for noen av de mest givende prosjektene innenfor indiesfæren de siste årene, men samtidig er det et musikalsk uttrykk som krever sitt i sin kompromissløse fremtoning. Av og til kan bli for mye av det gode, rett og slett.