Da Disneys siste filmer laget med håndtegnet animasjon – «Sjørøverplaneten» og «Q-gjengen» – endte opp som flopper, valgte det svært mektige selskapet å satse på dataanimerte filmer.
Dette da det ble for dyrt å produsere filmene på den gammeldagse måten. For alle oss som er glad i konsernets tidløse tegnefilmklassikere er det derfor gledelig å se Disney vende tilbake til det gamle tegnebrettet, selv om «Prinsessen og frosken» ikke kan regnes som en umiddelbar klassiker.
Forhekset prins
I filmen møter vi Tiana, en hardtarbeidende "Askepott" som drømmer om å tjene nok penger til å kunne oppfylle sin avdøde fars store drøm; å åpne en egen restaurant. Men bosatt i 1920-tallets New Orleans er dette enn så lenge bare en fager drøm.
Helt til hun møter den vakre, men bortskjemte og lutfattige prinsen Naveen. For øyeblikket har han blitt forvandlet til en frosk, men lover å belønne Tiana med en restaurant hvis hun bare vil kysse han.
Afroamerikansk
Ved siden av at Disney har vendt tilbake til tegnebordet, er den største nyheten i forbindelse med «Prinsessen og frosken» at en afroamerikansk karakter for første gang siden 1946 har hovedrollen i en Disney-animasjonsfilm. For mye av det som foregår på skjermen, både av karakterer og handling, minner sterkt om elementer vi har sett i andre Disney-filmer som «Peter Pan», «Jungelboken» og «Bernhard og Bianca».
For det meste fungerer det svært bra som en vakkert tegnet hyllest til en svunnet glanstid og som en motvekt mot de mange dataanimerte moderne filmene som dominerer sjangeren.
Likevel mangler den noe av magien fra de gamle klassikerne, noe av det som gjør at du føler at du ser på en tidløs og spesiell film, og derfor blir påminnelsen enda klarere når Disney låner såpass mye fra seg selv.