Tenk at noen forhold kan gå fra ren lykke til forferdelig vold. «Sálva – Håndtak» er en tragedie fra indre Troms. Den handler om vold i familien, og volden fornorskningen har påført samer, kvener og skogfinner. Volden er usynlig. Likevel gjør det så innmari vondt.

Onsdag hadde forestillingen urpremière i prøvesalen på Hålogaland Teater. Og det er så deilig med rykende fersk og aktuell dramatikk.

Skuespillerne Kristin Solberg og Stein Bjørn spiller paret Line og Anders. Bjørn gjør det spesielt godt i den søte og tufsete Anders som til slutt blir voldelig kontrollerende. Solberg overbeviser i rollen som Line, som ikke forstår hvorfor hun blir. Foto: Knut Åserud

Scener fra et ekteskap

Historien handler om et forhold fra start til slutt. En gang på 90-tallet forelsker Anders og Line seg. De har ulike samiske identiteter og ulikt syn på fornorskninga. Anders er fra en sjøsamisk bygd. Line er tromsøsame.

Han tar seg en joint i ny og ne for å røyke bort angsten, og følelsen av å være liten. Hun forsker på språkskam og bruker Anders som kasus i hemmelighet. Anders kaller henne for en boksame som ikke kan fyre i peisen. Hun kaller ham traumatisert og forknytt.

De lever likevel fint sammen, helt til de blir foreldre. Anders blir mer og mer kontrollerende. Det er som han har et glasskår i øye, som får han til å se alt som et stikk. Som om tankene lett går i banene til nederlag og avvisning. Han tråkker over Lines grenser flere ganger. Han tenker seg ikke om, og klarer ikke å si unnskyld. Han blir voldelig og ser det ikke selv.

Han slår ikke, men Line kjenner tydelig på smerten. Hun uroer seg for barnet og hveser til ham. Det merkelige er at hun ikke drar. Og hun fatter det ikke selv. At hun skal leve et slikt liv. Hun som jo er en som smiler, som andre liker, og som presterer akademisk. Hvordan har hun havnet her?

Dramatiker Siri Broch Johansen har skrevet en sosialrealistisk tragedie om usynlig vold i indre Troms. Teksten er knallbra.

PARFORHOLD: Skuespillerne Kristin Solberg og Stein Bjørn har en nydelig kjemi på scenen. Foto: Knut Åserud

Skadeskutt selvfølelse

Før forestillingen ble publikum invitert til en samtale. Her ble forsker Ann Ragnhild Broderstad intervjuet om et splitter nytt prosjekt. Man lurer naturlig nok på hva dette har med stykket og gjøre, men det kommer vi til.

Broderstad og de andre forskere fra helsefakultetet på UiT skal samle informasjon om helsen til folk i nord. Dette skjer i etterspillet av sannhets- og fornorskningskommisjonens rapport. En rapport iTromsø naturligvis har dekket gjennom flere saker i sommer. For første gang spør nå forskerne hvordan fornorskningen har påvirket helsen til samer, kvener og skogfinner.

– Tenk så mye langvarig og helseskadelig stress dette har påført flere generasjoner, sier Broderstad, som leder Senter for samisk helseforskning SSHF.

Dette er forskning på både fysiske og psykiske helseplager. Dette er forskning på selvfølelse, altså hvordan folk har det med seg selv. Og her kommer vi til forestillingen.

Stykket hinter til at mannen er voldelig, fordi han har dårlig selvfølelse. Likevel skriver den tydelig i programmet at det er voldsutøverens ansvar å søke hjelp og helbrede skadene. Her klarer teksten å balansere mellom forståelse og forakt på en elegant måte.

Klipper vekk volden

Stykket handler om nyanser av vold. Regissør Mette Brantzeg viser litt av volden, noe nedtonet. Andre deler klippes vekk og sies kun som nøytrale fraser. Regissøren trekker følelsene tilbake. Hun gjemmer volden, fordi vi allerede forstår hvor grusomt og vondt dette er. Det er på en måte interessant i seg selv. At et stykke om vold i familie velger å redigere vekk volden.

Vi trenger kanskje ikke å se alt. Små hint, som å ta av seg beltet, er kanskje nok. Spørsmålet er hva det gjør med forestillingen. Den blir ikke brutal. Den blir heller litt avkobla. Det gjør at vi fortsatt kan se på karakteren Anders med noe empati. Og vi kan på en absurd måte forstå at Line fortsatt blir, for det er voldelig, men de har jo elsket hverandre før. Og han slår jo ikke …

Dette grepet gir en uggen følelse. Volden er usynlig. På den ene siden bør ikke vold i hjemmet være lett å se på. Og nettopp derfor bør den kanskje vises. Likevel er det deilig for publikum å slippe. Og her kan det virke som om regissøren også tar hensyn til publikum.

Savner ballesparket

Forestillingen tar opp alvorlige tema på en klar og lettforståelig måte. Den viser hvordan samhandlingen mellom par kan gå fra fine og intime stunder til kontrollerende maktmisbruk. Stykket forklarer mannens vold med en ødelagt selvfølelse, som kommer av å konstant føle seg mindre verdt, ikke bare i møte med fornorskning i samfunnet, men også blant de som «kjemper for våre rettigheter». Samtidig klarer stykket å ansvarliggjøre han som utøver vold.

Teksten er svært god. Den er aktuell, modig, klok og skarp. Skuespillerne drar oss inn i denne verdenen, utvikler den, og raserer den. Regissøren hjelper publikum med å svelge historien, men gjør ellers lite for å hjelpe skuespillerne eller forestillingen for øvrig. Her kan det se ut som regissøren har holdt seg og sine geniale ideer tilbake.

Teksten gir flere muligheter for noen ordentlige ballespark. De kommer ikke. Og det synes jeg regissøren i så fall kunne poengtert. Stykket er litt som å spise sterk asiatisk mat, hvor kokken har tonet ned bruken av chili for den norske ganen.