STRAFF
Regissør: Øystein Mamen
Nasjonalitet: Norge
År: 2024
Spilletid: 1:47
I 2020 skrev Christian Nicolai Bjørke NRK-saken «Stille i Stormen», en featuresak om hvordan et knippe fanger i høysikkerhetsfengselet i Halden tilbys et alternativt behandlingsopplegg under soningstiden sin.
Det er kort fortalt et kristent konsept der de som frivillig deltar underlegger seg et asketisk munke-aktig regime i tre uker. Ingen TV, radio eller internett. Mye stillhet. Bønn, meditasjon, yoga og en gjennomgående søken etter tilgivelse følger i tillegg med.
Behandlingsmodellen er tuftet på en lignende fra Sveriges største fengsel, Kumla, som innførte det i 2001, og erfaringene var så gode at man også ville prøve det i Norge. Her ble det innført med føringer om at det skulle gjelde for alle, uansett trosretning eller mangel på sådan. Kun fanger med lange dommer får tilbudet. Fanger som har fullført den såkalte retreaten kan søke om å sone ferdig i en avdeling som heter «Klosteret». Fangene kalles klosterbrødre.
Dette er selvsagt innbydende materiale til så vel en reportasje, så vel som til en dokumentarfilm. Dokumentarfilmskaper Øystein Mamen har fulgt fangene Bjørn, Christian, Haban og John gjennom retreaten, og ser hvordan de hver for seg og i fellesskap takler livet bak murene som sådan, og denne behandlingen spesielt. For å gjøre dette mulig har alle godtatt det litt motstridende og forstyrrende premisset om at de skulle filmes.
Vi kommer fort ganske tett på hver og én av dem. Den trykkende stillheten de frivillig har underlagt seg føles overveldende og klaustrofobisk, og vi ser at det er langt fra uproblematisk for de innsatte til å begynne med. Skjeve smil og flau knising indikerer at dette ikke akkurat er hverdagskost. Bruken av salmer og annen musikk med kristent innhold føles også litt skrudd. Den ene av dem er ateist. En annen er muslim. De to andre oppfattes som tvilende.
Vi deltar på de daglige halvtimesmøtene hvor de to religiøse behandlerne snakker med dem i plenum, vi møter dem hver for seg i lengre monologer, og de filmes mens de får tiden til å gå og den trykkende stillheten til å jobbe i deres favør.
Gutta er overraskende meddelsomme, gode og presise når de skildrer et liv der frihetsberøvelse er påført dem som straff for de alvorlige lovbruddene de har begått. Vi har nok alle godt av å se og kjenne litt på for en heftig straffemetode frihetsberøvelse faktisk er, og hvor vanskelig det er å få livet på utsiden til å fungere når de en dag skal forlate den trygge cella si, og på nytt prøve å fungere, etter å ha gjort opp for seg. Særlig monologene til Haban er knallgode rundt denne problematikken.
Å høre dem snakke angrende og selvbebreidende om egne handlinger og valg i livet er også sterkt, og ikke minst betimelig, for å bli minnet på det selvfølgelige, om at også langtidsfanger kommer fra en familie, har sine historier og lever sine rutinebaserte og trivielle liv bak murene.
I reportasjen til NRK beskrives de forskjellige fasene fangene må gjennom, ved å skifte klær med spesifikke fargekoder, og denne litt skrudde zen-greia har regissør Mamen hoppet over å skildre, da valget om å filme i svart-hvitt setter sine begrensninger. Og man skjønner hvorfor, da særlig nærbildene per definisjon er levende portrettbilder som gjør personene ekstremt nærme oss.
Jeg vet ikke om det hadde funket like godt i farger; det er også noe med hele det åpenbart grå og triste livet bak murene, at det blir tydeligere fremstilt slik.
Regissøren tar aldri stilling til retreat-konseptet, og lar heller fangene evaluere og snakke om det selv. Jeg synes likevel han kunne pirket hardere i overflaten på dette, bedt dem om å snakke direkte om det. Flere av scenene er direkte provoserende i sin religiøse pådytting, gitt rammene for dem som utsettes for det. De er langtidsfanger.
Hva skal de gjøre? Bare gå på ei annen celle? Når en muslim og en ateist blir bedt for til en kristen Gud (samt Jesus og Den hellige ånd) om å tilgi dem, kombinert med fotvasking og salmesynging, blir det hele veldig, veldig kleint, og jeg føler medynk og lurer på om denne grenseoverskridende behandlingen er rett eller ikke. Problemfritt er det i hvert fall ikke.
Jeg gikk ut av salen med en veldig rar stemning i meg. Hva var det egentlig jeg hadde sett? Likte jeg det jeg så? Fire timer etterpå tror jeg det. Filmen sitrer fortsatt i meg, og jeg kommer til å tenke mye på den, ikke minst de spesifikke fangene vi møtte. Det er nesten alltid et godt tegn. Den kunne dog med fordel ha vart 20 minutt kortere. Så får jeg heller la tvilen og skepsisen til noen moralske prinsipielle dilemma ligge litt.