Svenskene i Kent har siden de platedebuterte i 1995 vært et enormt viktig navn i skandinavisk musikk. Gutta fra Eskilstuna kan skryte på seg å stå bak noen av de sterkeste platene som noen gang har kommet ut i nærheten av Norge, spesielt Isola (1997) og Vapen og Ammunition (2002) må skrives på lista.
Bli tilhenger av Tromsøpuls på Facebook
Sistnevnte er en kandidat til beste skandinaviske album noensinne etter min mening. I tillegg til dette har de en rekke enkelthits bak seg, som den uforglemmelige Dom Andra (du vet, den plystrelåta).
Ferdig med å skuffe
De siste årene har riktignok ikke vært særlig snille mot Kent-fansen. To plater på rappen har tydet på at vokalist Joachim Berg og gjengen har mistet mye inspirasjon, og den karakteristiske melodiske intensiteten som har kjennetegnet Kent i mange år virket tidvis å ha forsvunnet.
Heldigvis bryter "Jag ä rinte rädd for mörkret" denne trenden. Dette er Kent i god gammel klasse.
Kanskje ikke like bra som for ti år siden, men noen av låtene er så gode at de like gjerne kunne kommet på slutten av 90-tallet.
Knallsterk åpning
Egentlig kunne hele denne anmeldelsen omhandlet åpningssporet "999". Mektig, fengende, storslagent, melodiøs og vakker. Denne låten er så bra at det er vanskelig å akseptere at den kommer fra det samme bandet som har ligget i en langvarig musikalsk bakevje.
Les mer fra Tromsøpuls-seksjonen her
"999" setter en skyhøy standard for resten av plata, og heldigvis lever den stort sett opp til forventningene. Andre låt ut, "Petroleum", er noe begivenhetsløs, og et par andre spor havner fort i glemmeboka.
Tilbake til gammel storhet
Likevel sitter jeg etter første gjennomlytting igjen med en følelse av å ha hørt på et gjenoppstått Kent.
Et Kent som ikke er ferdig med å dominere skandinavisk musikk, og forhåpentligvis et Kent med flere fantastiske plater foran seg.
