Det er ikke mange kvaliteter med British Sea Powers femte studioalbum som yter rettferdighet for Storbritannias sjømakt.
For selv om spor som den synthesizer-dryppende og fengende indiepopføleren "Living Is So Easy" absolutt holder hodet over vannet, synker brorparten av "Valhalla Dancehall" til bunns på samme måte som den sønderskutte fransk-spanske armadaen gjorde ved Trafalgar i 1805.
Selvhøytidelig
Problemet til Brighton-septetten er først og fremst at de ikke klarer å bestemme seg for hva de skal holde på med.
Like raskt som delvis utfordrende og Klaxons-flørtende "Mongk II" vekker interessen, slår bandet over i stadionrock i blodseriøst U2-landskap.
Eksempelvis er postpunk-dvelende "Once More Now" en låt med kvaliteter, men det er absolutt ingen grunn å dra den ut til et slags 11-minutters epos.
Smør på flesk er et passende uttrykk - for selv om en lett kan få nok av ironiske indieband, tror jeg likevel at British Sea Power hadde hatt godt av å fire et par hakk på selvhøytideligheten.
Sprikende
Retningsløsheten på "Valhalla Dancehall" er på mange måter oppsummerende for British Sea Powers feilsteg.
I søken etter å meisle seg ut en posisjon et sted mellom ambisjoner og indiekred, deiser britene uelegant ned imellom de berømte to stolene.
De kunne med fordel ha gått noen runder for å rendyrke uttrykket sitt, fremfor å forsøke å fange opp alt som rører seg. Dessverre gjør de akkurat sistnevnte, med høyst sprikende kvalitet og manko på mål og mening som resultat.
