Vi går en aktiv norsk filmhøst i møte. Hele fem norske filmer skal ha première i tiden fremover. Førstemann ut er skrekkfilmen «Snarveien» fra spillefilmdebutanten Severin Eskeland.
Norskproduserte grøssere og skrekkfilmer har opplevd en kraftig vekst etter suksessen til blant annet «Fritt Vilt»-filmene, «Villmark» og «Rovdyr». Det er tydelig at norske filmskapere har forstått at skrekkformelen selger, spesielt når det er unge, vakre mennesker i hovedrollene.
Filmes av ukjente
Historien i «Snarveien» er forholdsvis enkel nok: Et ungt kjærestepar, spilt av Marte Cristensen og Sondre Krogtoft Larsen, er på vei hjem fra en større handletur i Sverige. De tar en omvei gjennom Finnskogene for å unngå å havne i trøbbel med tollere. Der blir de omdirigert inn på en liten skogsvei hvor det ikke tar lang tid før de havner i problemer.
Bilen punkterer og under forsøkene på å reparere dekket oppdager de at de blir observert og filmet av ukjente personer. Etter å ha reparert dekket møter de på en vettskremt ung kvinne som er ute av stand til å gjøre rede for seg. De tar hun med seg til et skummelt utseende hus som ligger i nærheten. Der bryter marerittet løs og de befinner seg plutselig i en kamp om å overleve.
Spillefilmdebut
Man skal ikke påstå at regissør og manusforfatter Severin Eskeland tar de største sjansene i sin spillefilmdebut. Her er det snakk om klassiske skrekkvirkemidler som tas i bruk. Ukjente personer som beveger seg raskt forbi kamera for så å forsvinne igjen og høye, skumle lyder skal få oss til å hoppe i stolene.
Etter hvert blir det også nok av både blod og slasher-effekter. Akkurat som forventet fra enhver skrekkfilm med respekt for sine forgjengere. Dessverre blir resultatet ikke det helt store. Det blir nemlig aldri særlig skummelt, til tross for at det både er mørkt og ensomt i Finnskogene.
Historien blir litt for enkel, overraskelsene og tvistene ser man komme lenge før de dukker opp og rekken av ulogiske handlinger vokser seg etter hvert ganske så lang. Likevel skal debutanten Eskeland ha litt ros for at han gjennomfører filmen med en forholdsvis stødig hånd og klokker inn på helt greie 77 minutter – det er da heller ingen vits i å trekke en middels historie ut bare for å bikke over halvannen time.