To søstre fra Lakselvdalen i Troms er på leilighetsjakt på det lille svenske tettstedet Gullspång, da mirakelet skjer – ifølge dem et tegn fra Gud.
Kvinnen som skal selge dem leiligheten er prikk lik søsteren deres som de mistet til selvmord for 30 år siden. Og ikke nok med det; hun er født på samme dato som søsteren deres.
Mer av handlingen ønsker jeg ikke å røpe, da historiene som utfolder seg og skapes gjennom «Mirakelet i Gullspång» må sees selv. Det er ofte dokumentarfilmer som gir de villeste filmopplevelsene. Og det er nettopp det dette er; en vill historie. Som bare blir villere.
Søstrene er altså fra Troms, men historien starter i Sverige. Derfor er det den svenske dokumentarfilmskaperen, Maria Fredriksson, som forteller historien. Filmen vant Guldbaggen, Sveriges Oscar, for beste dokumentarfilm i mandag kveld, dagen før urpremièren på TIFF tirsdag. Tidligere har den vunnet samme pris på Tribeca Film Festival i New York, der den ble omtalt som et «Twin Peaks» fra virkeligheten.
Det har også blitt sagt at dersom dette skulle dramatiseres kunne kun Coen-brødrene gjort det troverdig, da historien er så spinnvill. Artig er det jo da at Ethan Coen faktisk er på TIFF i år. Håper virkelig at han får sett den.
Filmen starter lystig. Søstrene Kari og May instrueres av filmskaper Maria, som vi kun hører stemmen til fra bak kamera, til å gjenskape scener. Det er keitete, sjarmerende og artig. For noen herlig sjarmerende mennesker. Dette er feel good fra virkeligheten.
Maria følger søstrene tett over flere år. Hun blir med dem hjem til det rurale, landskapsvakre Troms. Men historien tar stadig nye veier mens de filmer. Det beveger fra artig og rørende til det rent ubehagelige. Hva er sant og hva er løgn?
Maria Fredriksson må besitte en utrolig karisma som får søstrene til å være så trygge til å utlevere seg med et filmkamera tett på seg. Følelsesutbrudd foran kamera, både glade og triste, kan ofte bli påtatt tilgjorte og nær pinlige i dokumentarer. Slikt finnes ikke i det hele tatt i «Mirakelet i Gullspång». Filmen er enormt engasjerende, og hakeslippet blir bare større og større ettersom filmen skrider videre. Er det virkelig sant det vi ser?
Maria blir selv en «detektiv» som forsøker å nøste opp i alle spørsmålene som melder seg underveis som de dykker dypere ned i materien. Og der det virkelig ikke er feel good alle ringene som spres i det nå rørte vannet.
TIFF har alltid vært enormt dyktige til å finne engasjerende dokumentarfilmer til å sette opp på festivalen. Etter inntoget av strømmetjenester har et stadig større publikum også latt seg fange av dokumentarfilmsjangeren. Fordi historiene ofte er så spinnville at en spillefilm om samme tema ikke ville vært troverdig. Men virkeligheten overgår som kjent ofte fantasien.
«Mirakelet i Gullspång» er helt i toppsjiktet av gode, engasjerende dokumentarfilmer. Den har blitt en snakkis i Sverige, og blir det garantert også i Norge. Ikke minst her i Troms. Filmen var den første som ble utsolgt under årets TIFF, og det lukter Publikumsprisen lang vei allerede.
Mens jeg skriver dette, under en time etter filmens slutt, har jeg fortsatt utfordringer med å ta inn over meg hva jeg egentlig har vært vitne til. Spørsmålene dundrer fram og tilbake inni hodet mitt. Det blir garantert heftige diskusjoner blant TIFF’erne rundt kafébordene i Tromsø de neste dagene.
Knallsterk femmer på terningen. Se den på kino så fort du får muligheten.