Filmentusiaster bør kjenne sin besøkelsestid på Verdensteatret de neste ukene.
For regissør Luca Guadagninos nydelige og gripende «I Am Love» er en film som må og skal nytes på et stort lerret.
Guadagnino makter å forme et kammerspill og en familietragedie som skaper assosiasjoner til regissørlegender ala Ingmar Bergman, og resultatet er intet mindre enn en av årets beste filmer.
Underdanig hustru
Emma (Tilda Swinton), den russiske hustruen til italienske Tancredi Recchi, og mor til hans tre voksne barn, har ikke sett sitt hjemland siden hun forlot det mange år tidligere.
Årene som har gått siden da har hun brukt på å perfeksjonere rollen som den perfekte hustruen. Likevel er hun etterlatt på utsiden - hun er ingen Recchi.
Da hennes sønns venn, kokken Antonio (Edoardo Gabriellini), kommer innom, fester hun seg ved ham av en ukjent grunn, og de starter et forhold som kommer til å rive i stykker tilværelsen - både for Emma og Recchi-familien.
Kroppsspråk og innlevelse
Dette er tredje gang Tilda Swinton samarbeider med Guadagnino.
Swinton måtte denne gang lære seg italiensk med russisk aksent, men det talte språket kommer likevel i annen rekke da det er gjennom kroppsspråket og innlevelsen Swinton bærer filmen - sammen med resten av et svært godt skuespillerlag.
Det glimrende skuespillet fanges på en vakker og nesten voyeuristisk måte av kameraet til Yorick Le Saux, hvis bildekomposisjoner er filmens aller største prestasjon.
Ofte er det på grensen til ren cineastisk nytelse, og alene gjør dette filmen mer enn verdt å se. Men sammen med Guadagninos regi og Swintons skuespill blir resultatet nesten spektakulært.
Anbefales på det sterkeste.