"Nordmenn er gale" sang Banana Airlines i sin tid. Heldigvis – for det blir det bra film av.
Karin Fossums bok "De gales hus" er nå blitt film i regi av Eva Isaksen. Isaksen er kanskje mest kjent for å ha instruert Bjørn Sundquist i en årrekke i tv-seriene om Konrad Sejer. Hun er med andre ord godt etablert i Karim Fossums forfatterskap.
"De gales hus" er imidlertid langt borte fra mord, vold og krimetterforskninger. Filmen tar for seg forbrytelser som vi begår mot oss selv når vi ikke lenger ønsker å leve. Når vi skader oss sjelelig og kroppslig.
Aina befinner seg plutselig innelåst på den psykiatriske institusjonen Varden. Hun er tvangsinnlagt etter et mislykket selvmordsforsøk. og omgås en skakkjørt gjeng psykiatriske pasienter – og et relativt skakkjørt personale.
Troverdig
Vi møter Maria som ikke tør å slutte å spise piller, Tussi som tror at han er smittet av dødsmikrober fra verdensrommet, Odin som venter på rett tilfelle til å drepe seg selv, og vi møter "Stetson", " Engelen" og Dr. Freiner – som alle sammen sliter med sitt, selv om de er ansatt for å hjelpe de innsatte.
Det er et stort og omfattende persongalleri vi blir kjent med, uten at det for den saks skyld blir vanskelig å holde fokus på den enkelte. Hovedsakelig kommer det av de fremragende skuespillerne. De tolker sine roller på en svært troverdig måte.
Jeg vil spesielt trekke fram Ingrid Bolsø Berdal, Thorbjørn Harr og Fridtjov Såheim. Bolsø Berdal spilte hovedrollen i "Fritt Vilt", og viser i "De gales hus" at hun kan spille langt mer enn en skremt blondine.
Hva er galskap?
De siste fire-fem årene er det kommet flere filmer som handler om folkene som står utenfor det vanlige samfunnet. Vi har filmer som " Himmelfall" og "Kunsten å tenke negativt" – og vi har ikke minst filmene om Elling.
Det er med andre ord et spennende tema som filmmakerne gjerne kommer tilbake til, og det er forståelig.
I "De gales hus" tar regissøren for seg relasjonene mellom de innlagte. Hva er det som definerer galskap, og hvordan skal man forholde seg til det, er spørsmålene som blir stilt.
Svarene er ikke gitt på forhånd, og må vel kunne sies fortsatt å sveve i det blå. Men det er egentlig ikke så viktig. Hovedsaken er at spørsmålet er stilt ut fra et ærlig og nysgjerrig ståsted.
Rent filmisk er rammen rundt dramaet litt kjedelig. Det er lange korridorer, sykesenger, institusjonskjøkken og terapirom, men handlingen er stort sett frittstående fra scenografien i filmen. Det blir litt uspenstig, men nettopp det kan kanskje ses som pirk i det store og hele.
For dette er en gripende, morsom og troverdig film om vårt syn på galskap.