Hva har Bragerevyen puttet i kaffen min?

Bragerevyen 2024 presenterer: Bragatell Café Kongsbakken skole Instruktører: Mikkel Soleng Rundberg, Ådne Solheim og Eivind Karlsen Eines.

Årets Bragerevy presenterer seg selv, rent visuelt, med et spill på Starbucks-logoen der en langhåret person med bart holder to fiskehaler opp ved sin side. På skikkelsens hode troner Kongsbakken, der revyen holder sted. Navnet peker oss i retning at dette skal handle om kafeer, gourmander og mere til.

Bragerevyen, eller Bragiaden, som den også kalles, feirer 94 år i dag. Jada, fremdeles Norges eldste revy. Spørsmålet er imidlertid om dette er en god ting. Holder Bragerevyen seg frisk i nåtiden, eller er Bragiaden blitt en gammel krokbøyd skikkelse med rullator og oksygentank, som duker opp til kafé med fyrstekake, kokekaffe og en liten skål sukater?

Vi blir ledet ned de uendelige trappene til økende kafé-lounge ambiens, og ramler inn i rommet der den store scenen er dekket i en avslappet lilla belysning, og bandet serverer sjøsyk jazz som bare kan bety en ting. Det er duket til fest i Bragatell Café.

Åpningen «Velkommen til Bragatell Café» flommer over med energi og introduser dagens tema; Bragatell Café. Dette er et sted der gjestene kommer med urimelige krav, og de ansatte blir behandlet som møkk. Dette setter showet i gang med en susende fart og imponerende koreografi, og skikkelig trøkk fra bandet. Det lover godt. Åpningsnummeret sitter som et skudd. Dette har de øvd på.

Dristig humor

Allerede første sketsj «RIGMOR, RIGMOR, RIGMOR» setter føring for hva vi kan forvente fra regissører, tekstforfattere og skuespillere. Elisa Wiik Nilsen spiller en gammel kaféansatt som ledelsen, Luna Drecker, gjerne vil bli kvitt. Gjennom utallige forsøk på å finne en skjellig grunn til å sparke Rigmor, er det klart at vi skal inn i en verden som skal være litt ukomfortabel. Nilsen bærer denne ubehagelige stillheten med stoisk ro, og leverer punchline etter punchline. Sketsjen avsluttes med en absurd vri, som blir gjennomgående humor for de fleste sketsjene.

En av de mest overraskende, og dermed morsomste sketsjene, finner vi i «Et nytt Tromsø», der en 25-år gammel nyutdannet skal begynne å jobbe i Tromsø Byplanlegging, en gjeng som bokstavelig talt sover på jobb. Ingrid Os Trandrem skinner i det hun presenterer enkelte av forslagene. «Hvorfor er Moxy så stygt?», spør Tandrem i drakt av byplanleggerne publikum. «Fordi det står alene!»

Løsningen er selvfølgelig å bygge haugevis med Moxy-bygg rundt hele byen. Andre forslag fra byplanleggerne, er et slags «samisk Chinatown», bestående av igloer og vindmøller, og det de kaller en «etnisk rensing av Kvaløya». Det viser imidlertid seg at alle i byplanleggingen er den del av Kvaløya Kompisklubb, som vil ødelegge Tromsø og rive brua etter seg.

Ubehagelige stillheter

En annen sketsj som briljerer i nettopp det å bære stillheten i rommet, er «Telefonkiosk», der vi befinner oss lyttende til en samtale der Hedda Marken skal bestille fra en telefonkiosk. Vi kan forestille oss hva som blir sagt på andre siden av telefonen, og publikum lener seg frem i forventning. Selv om punchlinen muligens er platt, leveres hele sketsjen med en tilstedeværelse som gjør at den skiller seg fra resten.

Kritiske røster

Det er ikke få ting Bragiaden vil hanskes med i denne revyen. I «Privat helsehjelp» går en rabiat psykolog nesten til angrep på pasienten sin, og avslutter med å skulle tisse på henne. I «Kopp» ser vi en absurd vri på rasisme, der mammakoppen Patrick Karlsen hater flasker.

«Gunnar e tilbake i ny og sexy drakt» viser en Gunnar Wilhelmsen som kaster penger på Rødt og MDG, og ellers resten av byen. Her briljeres det fra både band og forsanger Julie Paulsen i en jazz-musikal med temposkifter og variasjoner, der både sanger og band får vist hva de duger til. Og om de duger!

Lever av å tenke koffert

Noen ganger virker det som om Bragerevyen velger å titte seg selv mellom beina. Sketsjer som «Æ tok mæ litt kunstnerisk frihet», «ekstrainnslag» og særlig «himmel eller helvete», der en ellers strålende Karlsen opptrer i Adams drakt med en melkekartong foran stasen, viser at det er noen som tenker koffert.

Selv om det de har mellom beina er av varierende størrelse, bokstavelig talt i «AIDS, HIV» der bandet stemmer i og svarer den syngende, synes jeg underbuksehumoren fungerer. Dette mye på grunn av skuespillere som tror på materialet, og leverer som om de lever av det.

Går mot gutta

En gjennomgående tråd, er også en kritikk rettet mot maskulinitet, og i sketsjen «Kurshelg (Hyttetur)», er sårbar maskulinitet under lupen. Her leverer samtlige aktører gjennom velkoreografert komikk, nærmest en dans som avkler mann etter mann og deres illusjoner om å være macho. En av de beste sketsjene i revyen.

Liliana tok over

Hvis jeg skal trekke frem særlig noen aktører som holder fortet, må det være Ingrid Buvik Lundesgaard i «traktorsjåføren». Vi møter en traktorsjåfør som leverer en slags prompevits. Uten å trekke en mine, beveger Lundesgaard seg mot skolens faktiske rektor og spør om det er hun som var «lydens rette mor», og at hun i så fall tenner på det. Voldsomt ubehagelig å være vitne til, veldig godt levert. Det samme kan vi si om Sunniva Lægdene i «Liliana tar over». Hun tok virkelig over showet.

Jeg vil også nevne at selv om Nicklas Smagligoukov kanskje ikke synger som en engel, synger han med voldsom kraft og overbevisning. Han er en fremtredende skikkelse gjennom hele revyen, og har utmerket komisk timing.

Så var det den røde tråden

Hvis jeg skal ha noe å utsette på årets Bragiade, er det to ting. Den første er at det noen ganger var vanskelig å høre hva det ble sunget om. Det er bare teknisk pirkeri, men den andre tingen, som alle anmeldere etterlyser og lengter etter i en revy, så er det den røde tråden. Den var nærmere lilla i dette tilfellet. Med kryssreferanser mellom sketsjene, bindes verket sammen, men illusjonen av en kafétilværelse er kun til stede på starten, sporveis og på slutten.

Jeg kan forstå at Bragatell Café vil hinte til en kapitalismekritikk og samfunnskritikk for øvrig. Kanskje de ville fortelle meg at Bragatell Café er en allegori på markedskreftene som ødelegger en kjær by, men hold meg gjerne i hånden gjennom dette, for det er ikke helt tydelig. Derfor kan jeg ikke gi toppkarakter på årets bragiade. Vi blir ledet opp de uendelige trappene av en horde som står veggimellom og synger «Brage skal leve» med melodien til «O helga natt», og man blir klar over at man er del av noe stort. En tradisjon, og et samhold som jeg unner alle å være en del av. Årets Bragiade er en frekk eskapade som sørger for at Brage sannelig skal leve videre.