I verket «Vårjevndøgn — 24 nøkler til en verden før den glipper», tar tekstforfatter Jostein Gaarder og komponist Henning Kraggerud sitt publikum med på ei spennende reise. Vi reiser musikalsk, og selv om den reisa Gaarder tar oss med på konkret beveger oss 15 grader om gangen, jorda rund mot øst, tar den mange retninger, både geografisk og i menneskesinnet.
Tidssoner og tonearter
Jostein Gaarder starter si reise i Greenwich — på nullmeridianen — og tar oss med til alle de 24 tidssonene rundt kloden. Vi får være med en mannsperson som befinner seg i en kritisk situasjon i livet, og hans reisefølge: en liten mann med ei lykt i hendene.
Henning Kraggerud begynner i C-dur og følger kvintsirkelen gjennom alle de 24 toneartene klassisk musikk bygger på.
Musikken farges av toneartene og forestillingene og mytene om dem, og undersøker på sett og vis om det er noe i teoriene om toneartenes iboende egenskaper. Men også av stedene vår fortellerstemme besøker på sin reise fra meridian til meridian mot øst, mennesker, stemninger og situasjoner.
Klokker som tikker
Gjennom Bernt Bjørn, som har fått rollen som forteller i denne musikalske forestillinga, snakker Gaarder om navigasjonskunstens historie, om å seile etter stjernene, om presisjonsuret som danna grunnlaget for moderne og nøyaktig navigering. Henning Kraggerud tar tikkinga fra Jostein Gaarders ur som en gjenklang inn i orkesteret.
Gaarder ville ikke vært Gaarder om han ikke reiste filosofiske spørsmål. Han går tilbake til fortida, ser på det som kan komme og prøver å gripe det som er her og nå.
Henning Kraggerud og Tromsø Kammerorkester gir oss ro til selv å tenke over hva tid er.
Ny og tilbakeskuende
Musikken er ny, men føles ikke ukjent med sitt klassiske tonespråk og virkemidler. Kraggerud trekker mange linjer tilbake i musikkhistorien, slik nesten alle personer som vårt lille reisefølge møter har et blikk på det som har vært.
"Hvordan kan noe være vakkert når det er borte? Hvordan kan en mann bli oppstemt av alle lykkelige stunder han har glemt", lar Jostein Gaarder en zen-mester spørre.
Musikken har puls og dynamikk, og kan også overraske. Både Henning Kraggeruds solistiske innslag og Tromsø Kammerorkesters homogenitet imponerer. Og det er et genialt trekk å avslutte med en ouverture. Det gir den reisa vi har vært med på en viktig dimensjon.
Jeg kunne personlig tenkt meg en litt mer neddempa formidling av tekstene. Litt mindre patos og bruk av dramatiske virkemidler ville gitt en bedre balanse mellom tekst og musikk, men kunne kanskje også gjort det vanskeligere å henge med på reisa.
Les mer om Nordlysfestivalen.
