For som frontfigur Lene Nystrøm så fint sa det selv; «Vi elsker Katie Melua, men nå trenger vi en fest», og det stemte jo på en prikk. Tross dårlig lyd hos henne og vokalpartner Rene Dif på de første låtene, så kom festen med Aqua. Ingen tvil om det. Bandet dominerte i EuroPop på 90-tallet og at de fortsatt etter utallige gjennomganger av deres gamle hits klarer å vise både låtene og publikum såpass respekt at de gir jernet så til de grader, fortjener rett og slett en rungende applaus.
Perler på en snor
Om sant skal sies så er de rett og slett et særdeles kult live-band. Det er selvfølgelig harry og forutsigbart, men det gjør liksom ikke noe når de er såpass tighte musikalsk, som de viste seg å være. Dessuten vil vi jo ha de gamle slagerne deres, og det er jo nettopp det vi får. Jeg nevner i fleng; «Around the world», «Turn back time», «Doctor Jones» og selvfølgelig også «Barbie girl», som latterlig nok ga en jente som har vokst opp med gruppen på pikerommet, gåsehud.
Underholder hardt
I tillegg til det faste bandet som i tillegg til nevnte Dif og Nystrøm består av gitarist Claus Noreen og Søren Rasted, var tre ekstra musikere med på scnenen. Det ga et kraftigere lydbilde, og selv om det nok ikke er et stuerent valg, så gjorde det ingenting med en aldri så liten dubstep-versjon av «Lollipop (Candyman)». Er man på fest, så er man på fest.
Lene Nystrøm ser bedre ut enn noensinne, publikum hopper og synger i takt, og bandet gjør alt i sin makt for å underholde folket. Det klarer de også. Dette var årets siste konsert for Aqua, og jeg håper at de ikke vil pensjonere seg med det første. Lenge leve 90-tall nostalgien.