Maurice Sendaks barnebok om den 10 år gamle gutten Max, som etter å ha skapt litt trøbbel hjemme utkledd i et ulvekostyme havner på en ukjent øy omgitt av «ville ting», har begeistret lesere i alle aldre siden den kom ut i 1963. Den lille boken med på knappe 40 sider og med svært få setninger – men med flere vakre tegninger – har nå blitt til helaftens spillefilm under Spike Jonzes («Being John Malkovich», «Adaptation») kyndige regi. Og regissøren, som selv har erfaring fra å bedrive litt lett trøbbel etter å ha produsert «Jackass»-serien, har ivaretatt bokens enkle, men magiske verden på en ypperlig måte.
Rømmer hjemmefra
Etter å ha fått kjeft for å ha bedrevet ugagn hjemme fordi han ikke får nok oppmerksomhet rømmer Max (godt spilt av 12 år gamle Max Records) i en blanding av sorg, skuffelse og raseri hjemmefra. Han finner en båt og setter ut på havet. Etter en stund kommer han fram til en øy befolket av store, snakkende monstre, og overtaler de til å tro at han er deres konge.
Ypperlig ivaretatt
Selv om store deler av historien foregår i hodet til Max, og de «ville monstrene» bare er forskjellige representasjoner av hans egen irrasjonalitet og utagerende oppførsel, får likevel historien et skjær av ekthet grunnet den flotte innsatsen til unge Records og stemmegiverne med James Gandolfini i spissen. Boken har rett og slett blitt ivaretatt på en ypperlig måte. Når de dataanimerte monstrene i tillegg ser så naturtro og virkelige ut, og omgivelsene så vakre, ender «Where the Wild Things Are» som en potensiell kultfilm som burde treffe de aller fleste. Det skader heller ikke at filmen har årets hittil beste soundtrack. Et lite spørsmål må likevel stilles ved avgjørelsen om å gi filmen 7 års aldersgrense, da det er en del scener som kan virke truende og uforståelige for små barn.
