Tenk deg at Monty Python, Wallace Grommit, Knutsen Ludvigsen, Åpen Post, To gode naboer, KLM, Christopher Nielsen, Gary Larson og Frode Øverli slår hodene sammen. De går til innkjøp av 15.000 billige, tretten-på-dusinet plastfigurer av typen cowboy og indianer og dyrene på bondegården, koker opp en historie som kunne vært tenkt ut av en ADHD-rammet rebelsk 9-åring og filmer det i litt hakkede og frenetisk stop-motion. Resultatet ville nok ikke vært så langt unna det «Kaos i landsbyen» fremstår som.

Froskemenn

Cowboy og indianer er noen velmenende idioter som bor sammen med den litt mer seriøse Hest. De finner til stadig på påfunn som til tross for gode intensjoner ender opp med å snu opp ned på livet i den lille landsbyen de bor i. Etter å ha bestilt ca. 500 millioner murstein for mye til Hests bursdagsoverraskelse ? en grill ? får de problemer med at noen tyvradder av noen froskemenn med en vaffelstekende mor stikker av med huset de bygger.

I jakten på froskemennenes Kasper, Jesper og Jonathan får de naboen arrestert, ramler ned til jordens indre, blir tatt til fange av noen gale vitenskapsmenn som morer seg med å kaste kjempesnøballer fra sin gigantiske, robotpingvin på uskyldige skogsdyr, havner på havets bunn og hele tiden forsøker de å komme hjem tidsnok slik at Hest kan rekke musikktimene hos sin kjære musikklærerinne.

Krampelatter

Det tok omtrent fem minutter før jeg klarte å tilpasse meg galskapen som foregår på lerretet. Først måtte jeg gni meg i øynene og renske ørene for å være helt sikker på at jeg så det jeg så. Den neste timen tilbragte jeg i en tilstand av hakeslepp og konstante latteranfall. På et tidspunkt var jeg sikker på at jeg kom til å regelrett pisse meg ut av latter der jeg med gledestårer i øynene holdt på å falle ut av kinostolen.

Det er ganske umulig å forsøke å oversette til ord den bisarre og hysterisk morsomme galskapen som ligger bak "Kaos i landsbyen". Den må bare oppleves, men jeg tør vedde på at jeg ikke er den eneste som kommer til le så tårene triller. Filmen har også en av de beste dubbingene jeg har opplevd, og det er en fryd å oppleve Lorentzen, Jordal og Joner sine stemmer komme til sin rett. Dessverre mister filmen litt driv mot slutten og har en litt usammenhengende historie, men den er likevel noe av det morsomste jeg har sett i år.