Etter å ha sett serien i sin helhet med sine fire episoder i forkant av mandagens premiere, har jeg det inntrykk av at dette er en serie man absolutt burde får med seg på tross av visse svakheter.
Bli tilhenger av Tromsøpuls på Facebook
Rett og slett fordi den er helt annerledes enn noe annet norsk produsert man har fått servert tidligere. En svært positivt ting når man tar i betraktning de mange likhetstegn som kan settes mellom norske serier både levert av rikskringkastingen og våre andre mediekanaler.
Annerledes forbilde
"Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet" er historien om Mattias (Pål Sverre Valheim Hagen) som blir født samme dag som Neil Armstrong og Buzz Aldrin setter menneskenes første avtrykk på månen i 1969.
Buzz Aldrin, nummer to på månen, er Mattias store idol. Han gjorde noe bare én person hadde gjort før han, og valgte å ikke ta æren for det.
Aldrin var der bare for å gjøre en god jobb uten å bli lagt merke til, i likhet med Mattias.
Interessante karakterer
Mattias blir dumpa etter tretten år med kjæresten Helle (Kristine Rui Slettebakken). Etter en særdeles tragisk båttur ender han opp på Færøyene hvor han blir plukket opp av Havstein. Han får bo på et hjem for mennesker med psykiske problemer som Havstein driver.
Les mer fra Tromspuls-seksjonen her
Der blir Mattias kjent med fire særdeles interessante karakterer, hver med sine problemer og hemmeligheter. Historien om Mattias veksler mellom forskjellige tiår, men foregår stort sett i årene mellom 1999 og 2000. Vi får også se tilbakeblikk fra hovedpersonens oppvekst.
På tross av disse tidshoppene, klarer man likevel å henge med i historien.
Stillstand og karakterutvikling
Musikk og bilder er veldig godt gjennomført, og som virkemidler styrker dette interessen og engasjementet betraktelig. Serien består av bare fire episoder à én time, men på disse fire timene klarer man overraskende godt å få et forhold til hovedpersonene, og man føler sympati for disse menneskene.
Hver episode begynner der den forrige slapp, noe som kan gjøre det litt vanskelig å hoppe inn, men man får et godt bilde av tidligere hendelser i løpet av episodene.
Serien er filmet på en lettbeint måte med lette farger, og dette understreker kontrastene til alvoret som utspiller seg i serien. Likevel er anslaget og introduksjonspartiet i drøyeste laget og resulterer i at mye av tiden brukes til å presentere de involverte.
Også det at handlingen i seg selv først og fremst domineres av karakterens utvikling, fremfor at noe skjer, gjør at det tidvis er preget av for mye stillstand.
Selv om serien tidvis er preget av psykologi og indre utvikling er det komiske innslaget i form av Karstein, spilt av Radio resepsjonisten Bjarte Tjøstheim, med på å bringe en god dose humor inn i serien.
Dermed ender det opp med å bli en serie som jeg absolutt anbefaler, selv om den kanskje ikke når helt opp på terningen.
