Da jeg satte meg ned med "Pt. 2" i Robyns "Body Talk"-trilogi, begynte jeg å tvile på hvorvidt den svenske kredpopdronningens ambisiøse albumprosjekt faktisk ville holde helt inn.
Det er ingen ubetydelig affære å rulle ut tre album på drøyt trekvart år, men når den endelige troikaen nå foreligger, er det bare å bøye seg i støvet for et stykke poparbeid vel utført.
Naturlig nok kommer Robyns trilogisuksess best til uttrykk i samleren "Body Talk", som sitter på de presumptivt beste sporene fra de tre albumene. Hva nytt angår, er "Pt. 3" den mest konsekvente i utgivelsesrekken, sin sparsommelige lengde til tross.
For det er her Robyn i aller høyeste grad fremstår seg selv lik: Fra "Indestructible", som gjennomgår en mer vellykket klubbtransformasjon enn tilsvarende crossover "Hang With Me", til leken housemessing i exiten "Stars 4-ever", er "Pt. 3" det albumet som i sin helhet oser mest Robyn.
Selv om hun antar visse cheesy tendenser i sin higen etter tyggegummiknaskende fjortisestetikk, slipper Robyn likevel unna med det, mye grunnet sin stilsikre coolness og femme fatale-framtoning - en attityde som trakteres videre i spor som "Call Your Girlfriend".
Selv om "Pt. 3" så absolutt hører hjemme under "Body Talk"-vignetten, skiller albumet seg likevel ut: Det er mer klubborientert og dansbart, mens balladene og samarbeidsutskeielsene, det være seg med Snoop Dogg eller Diplo, viker plass til fordel for bredere appell.
Et mesterlig punktum på en maktdemonstrasjon av en poptrilogi.
