Til motsetning fra Kartago som den romerske statsmannen hadde så mye imot, får nemlig Tromsøbandet Carthage deg til å hoppe opp og ned i ren og skjær musikalsk glede.
Carthage spiller det de selv betegner som hardrock med innslag fra "groovy metal", og jeg ser ingen grunn til å krangle. Hvis Pantera og Lynyrd Skynyrd fikk et kjærlighetsbarn med fire hender som kunne spille tromme, kommer man vel i nærheten av å beskrive lyden som er Carthage.
Når trommis Jonas "Dozza" Hansen (som ikke har fire hender, men spiller som om han kunne hatt det) teller inn EP-en, er det med den fengende "Charge Of The Fuckers Of Flesh", som sitter som et spark i mellomgulvet. Hopper du ikke opp og ned innen de første fire taktene har du avgått med døden uten at du selv visste om det. Ferdig snakka.
"Long Way Home" begynner som en virvelvind, men med et snedig grep sakker de tempo og gir låten en ny dimensjon. I Carthages versjon av heavy metal finner man store spennvidder og masse dynamikk.
Bandet er sammenspilt, og selv om man av og til hører at alle sammen ønsker å briljere, er låten hele tiden hovedfokuset. Dette kommer best fram på på "Barca", eposet om den geniale hærlederen Hannibal Barca (fra Kartago), hvor riffene og rytmen smelter sammen til et storslagent beist som marsjerer nådeløst over alle som måtte stå i veien. Juggernauten krones av en vokal som i snerrende førsteperson spytter ut eder og galle over sine motstandere. Vokalist Jonas Ingebrigtsen er et funn med et enormt potensial. Ingen Phil Anselmo, men kan fort bli det når knurringa hans sitter.
Potensial er en egenskap han deler med resten av bandet. Under en konsert på Flyt tidligere i år, lente en imponert kollega seg over til meg og spurte om "Carthage kunne være Nord-Norges best bevarte hemmelighet." Jeg tror ikke de er der helt ennå, men med noen riff, spillejobber og øvinger bak seg kan dette så absolutt være en stigende stjerne på Tromsøs musikalske himmel.
