Zohan (Adam Sandler) er en udødelig israelsk kommandosoldat som lever av å bekjempe "terrorister". Men han har en drøm om å bli hårstylist i New York. En dag later han som om han blir drept, kommer seg til New York og starter jakten på en frisørsalong som vil ha han i sin tjeneste.
Den eneste som sier ja er en kvinnelig palestinsk frisør. Zohan blir snart populær blant salongens middelaldrende kunder, ikke minst fordi han utilslørt nærmer seg dem seksuelt.
Men Zohan får ikke være i fred i sin nye tilværelse. En eiendomsutvikler spiller byens palestinere og israeler ut mot hverandre for selv å kunne overta eiendommene. Men da våkner hans gamle agenttakter.
Filmen "Ikke krøll med Zohan" er ment som en renspikka komedie. Men den har så mye politisk brodd i seg, og så mange spark til vestens stereotype oppfatninger av folk i Midtøsten, at den også kan oppfattes som systemkritikk og da i satirisk format. Filmen leker også med filmindustriens actionvirkemidler som gjør helter udødelige og høyder ufarlige.
Adam Sandler har gjort seg populær ved å spille i filmer der underlivshumor er en viktig og tydelig ingrediens. En del av hans siste filmer har vært pinlig enkle. Denne gangen har den mer i seg.
Filmen "Ikke krøll med Zohan" er ikke noe unntak. Her peker mye klart og tydelig mot kjønn. Hadde regissør Dennis Dugan holdt seg til antydningens kunst, hadde filmen vunnet seg mye. Den er jo til tider svært morsom. Men når vi innimellom kjenner ørene blir varme av pinlig rødme, da kjenner jeg at filmens verdi faller som verdien av amerikanske bankaksjer.
Totalt oppleves "Ikke krøll med Zohan" som en underholdende film, og som klarer å hente opp i seg noe av det meningsløse i konflikten i Midtøsten, og jammen klarer den ikke også å le av amerikanske fordommer.
Ikke verst bare det.