Etter en mesterlig troika av EP-er i fjor og en besnærende coverversjon av Feists "Limit To Your Love", er det ikke uten grunn at forventningene knyttet til James Blakes albumdebut har vært store.
Det er dermed en glede å kunne konstatere at den britiske 22-åringen leverer.
Mer enn talent
Der EP-ene bebudet om en talent i emning, har Blake nær perfeksjonert sin minimalistiske og pertentlige tilnærming til pop- og klubbmusikk i debuten.
Her finnes knapt et lavmælt hvisk som ikke er nøye gjennomtenkt og veloverveid hva plassering og fremtoning i lydbildet angår.
Fra det Burial-lignende åpningssporet "Unluck" til den sjelfulle gospel-influerte exiten i "Measurements", er albumet en bauta for James Blakes less is more-estetikk.
Låtene starter gjerne i det små, med enkle pianoriff eller Blakes manipulerte vokal, for så å bygges opp - lag for lag - i søken etter et slags klimaks. Det være seg røskende trommedriv i "I Mind", eller hjemsøkende støydissonans i "I Never Learnt To Share".
Motsetninger
Spenningen mellom Blakes nakne Bon Iver-minimalisme på den ene siden, og klubbmusikk-orientering på den andre, er albumets fremste styrke.
"Limit To Your Love" er selve kronjuvelen, hvor såre pianoakkorder og Blakes blottlagte vokal avløses av nervøs stillhet - før buldrende basslinjer og piskende trommeslag propellerer låten inn i velkjent dubstep-territorium.
Spenningen mellom Blakes ulike uttrykk finnes er ikke bare å finne i selve låtene:
Hele albumet er bygget opp rundt samme tilnærming, hvor "Lindisfarne"-sporene og "Give Me My Month" funger som perfekt timede oaser i James Blakes sjangeroverskridende popmusikk.