Da er det ekstra fint når ungguttene fra Kristiansand leverer noe så til de grader!
Albumet starter med en fengende bassgang på tittelsporet som bygger seg opp i takt med smilet ditt når du hører teksten.
"La rockeklisjeene dø!" brøler vokalist Edvard Valberg ut og står for det. Hvor mange pønkvokalister kan du nevne som sitter på en stol med en cello mellom beina, mens de skriker i mikrofonen?
Ingen?
Tenkte meg det.
Det med celloen fascinerte meg sterkt ved forrige utgivelse og fungerer faktisk like bra her. Den gir en dybde og et særpreg som punkband flest bare kan drømme om.
Uimotståelig
Honningbarna er i 2011 om mulig enda mer aggressive enn de var i fjor på EP-en. De har et politisk budskap - og krever å bli hørt.
De er for anarki og støtter Palestina, og imot borgerskapet og hva-mer-har-du. Slikt burde være utdatert i disse dager, men det funker som et friskt pust fra de gylne pønkårene på 70-tallet.
Det er svært ambisiøst, men det fenger som pokker, og da mye takket være gode låter og et uimotståelig, beintøft lydbilde.
Herlig miks
Albumet er en salig miks av alt det beste innen norsk punk og rockehistorie. Allsangfaktor à la DumDum Boys, riff i Turboneger-stil rundt "Apocalypse Dudes", rå energi à la Kvelertak uten metal-edgen og tekster i Michael Krohns ånd.
I tillegg finner vi ekstremt mange gode låter.
Tittelsporet " Klart Blikk" fra EP-en, singelen "Den Eldre Garden", "Yankeesane Kommer" og "Nikkedemokrati" er høydepunkter, men som Raga Rockers-fan vil jeg også skryte av det modige coveret av "Noen å Hate".
Frekt, freidig og ekstremt bra gjennomført. Det er frenetisk uten at det blir kaos og mayhem, og resultatet er beundringsverdig.
Det er enda tidlig på året, men jeg er villig til å påstå at " La Alarmane Gå" kanskje er årets norske rockeplate.
