Det finnes garantert en haug med band som er skumlere enn Deadbolt, og jeg kan sågar ramse opp et par selv. Likevel kaller de seg selv «The scariest band in the world», og da må man nesten ta dem på internt alvor. Om ikke annet er den en gyllen og glitrende anledning til å skrive litt om et band som uansett hadde fortjent et større publikum.

Deadbolt er fra San Diego, California, en by som har skjenket oss mye annet flott. The Black Heart Procession, Hot Snakes, The Morlocks, The God Machine, Rocket From The Crypt og favorittene i The Beat Farmers (og sikkert en haug bra jeg ikke kommer på her), men ingen har noe nevneverdig musikalsk bekjentskap med Deadbolt.

Spilleliste (Tidal-versjon nederst i saken):

Deadbolt har holdt på i over 30 år, og jeg oppdaget dem selv, da en kunde jeg delte mye smak med bestilte skivene av dem fra platesjappa jeg jobbet i på begynnelsen av 2000-tallet. Husker at de var fryktelig vriene å få tak i, på CD, og at de var ditto svindyre, så jeg solgte dem nesten med tap, noe som føltes «rett» etter å ha snikhørt gjennom dem først.

Bandet blander surfrock, rockabilly og sekstitallsrock, der frontfigur Harley Davidsons (for et tullete navn) stemme er varemerket, en stemme så dyp at man kan telle vibrasjonene i stemmebåndene, slik man kan telle stempelslagene i en slarkete Harley-motor, og med en groovy bass som kverner over alle låtene, til en twangy gitar Dick Dale hadde blitt stolt av.

Bandet i seg selv ser ikke så forbanna skumle ut, de ser mer ut som en gjeng gamle bikere, med solbriller og skinnvester, uansett hvor mørkt det måtte være i lokalet de til enhver tid står i. Og de er stortsatt trange og mørke.

Da de ble bedt om å beskrive musikken sin til et plateselskap som ville signe dem, som sambygdingen John Reis fra Rocket From The Crypt hadde satt dem i kontakt med, hadde Davidson etter sigende svart at dette er lyden av en fyr du møter midt i ørkenen, som sitter naken og blødende på Harley, med en 45 Magnum og ei helflaske tequila, og som du bare vil rømme fra. Ergo var det bare å signere kontrakten.

Det selvbestaltede «scariest band in the world»-stigmaet er dog ikke for at de spilte konsertene sine nakne og bevæpnet i spritfylla, men fordi tekstene deres jevnt over omhandler død, drap, voodoo, zombier og fæle krimhistorier, fremført med like store deler glimt i øyet og humor. Albumtitler som «Shrunken Head», «Voodoo Trucker», «Tijuana Hit Squad», «Zulu Death Mask» hinter godt om hvor vi befinner oss.

Og ikke for det, de er ikke akkurat Jan Eggum live heller, og det er ikke for ingenting at de fikk reise som håndplukket support for The Cramps. De har også blitt foreviget med både slanger og andre krypdyr på scenen, som seg hør og bør.

Jeg har sett dem én gang, på Caven i Oslo, altså inne i ei hule, sånn på ordentlig, og de hadde selvsagt på seg solbriller, og entret scenen med en vinkelsliper mot noe galvanisert metall, så gnistføyken sprutet ukontrollert på både band og et ekstatisk publikum som sto tett i tett og drakk øl. Tenk at det var sånn før i tiden. Happy days.

Debuten «Shrunken Head» ble reutgitt i fjor (og for første gang på vinyl, tror jeg) og flere av de eldre skivene er nå tilgjengeliggjort på dette fjonge formatet. Løp til nærmeste platesjappe og bestill, eller snask deg ut på internett og let. Det er det virkelig verdt.

I mellomtiden kan du sjekke ut spillelista jeg har laget som, om ikke skremmer livskiten av deg, iallfall vil gi deg en groovy og mørk kveld, i selskap med et band som hadde skjønt at om du virkelig skal ta rocken på alvor, skal du gjøre den både morsom og farlig. Deadbolt klarte begge deler.